Takk for sist!
Dette innlegget kommer på dagen åtte måneder etter det forrige innlegget på denne bloggen. Av en eller annen grunn er det noen som er innom og titter her hver dag, og det er derfor hyggelig å kunne oppdatere med noe etter en altfor lang pause. Andre tekster jeg har publisert vil kunne leses på min UiO-blogg (der det meste er UiO-relatert) eller på nettsidene for studenttidsskriftet Pedagogisk profil, som jeg har den ære å være redaktør for. Men først: til filosofien!
Trenger vi filosofi?
Filosofi er jo bare pjatt, tenker du kanskje. Man lager seg et begrep, og så diskuterer man det til man blir blå i fjeset, men ingen ble noe klokere. Hvorfor skal vi bruke krefter på å tenke på noe noen skreiv for hundrevis av år sida? Hvorfor ikke bekymre seg for det som er viktig i dag, i vårt samfunn?
Svaret, tror jeg, ligger i at det er noen ideer vi ikke glemmer. Noen kaller det idé-evolusjon, i den forstand at det er noen ideer som overlever tidens tann fordi de er tilpasset det tankemessige miljøet godt nok til å “overleve”. Andre hevder det er noen ideer eller tankemønstre som sitter i oss fordi de får oss til å føle eller forstå noe, og andre igjen mener at vi tenker på den måten vi gjør fordi vi er født med en hjerne som har en spesifikk måte å fungere på. Og noen mener det er en Gud som bestemmer alt dette.
