Smult

Det var i den tid jeg arbeidet som baker i Kristiansand, denne by som ingen forlater uten å ha blitt litt flad i haue…
Jeg lå i min seng, sulten og trøtt og ute av umiddelbar stand til å reise meg. En grundig kraftanstrengelse resulterte i en diger promp og en kropp i halvt oppreist stilling. Jeg ventet på å få pusten tilbake, og fikk til slutt stablet meg på benene. Opp og stå, jobben venter, ingen kaker blir bakt om ikke jeg kommer meg på jobb!
Pustende og pesende veltet jeg ned trappen til bakeriet i første etasje, og fikk endelig i meg tre wienerbrød fra dagen før. Ovnene ble varme, deigen hevet og dagen var i ferd med å begynne. Jeg kjente sulten gnage, og dempet den stadig med wienerbrød. Å, disse wienerbrød! Opphav til så mange gleder og sorger! Salater! Det er løsningen, ikke disse fordømte wienerbrødene! I morgen den dag, sa jeg til meg selv, i morgen den dag er wienerbrødenes makt over meg overvunnet! Men sulten lot seg ennu ikke stagge før jeg hadde spist noen til.
Kundene begynte å strømme på, som de alltid gjorde i den by, og jeg solgte wienerbrød så jeg fikk vann i munnen. Deilige wienerbrød, de beste i byen, fikk jeg høre, jeg visste det fra før. Og slik gikk dagen.
Morgenen efter våknet jeg igjen med hul mage og tunge ben, men stablet meg på benene, ned trappen, inntok dagens tre første wienerbrød og kom på hva jeg hadde lovet meg selv dagen før. Aldri mer anpusten av å stå oppreist, aldri mer ute av stand til å skue mine egne edlere deler! Salaten er min gud!
Igjen strømmet kundene på, deriblant den lekre ungmøy Jalla-Laila, hun mitt hjerte sang vakre sanger til når hun ikke hørte på. Hun bestilte seks wienerbrød, ja, seks stykker, hun skulle ha fin lunsj med jobben, jeg skalv da jeg gav henne posen og sa hun skulle få dem gratis. Å! For denne kvinne ville jeg gjerne være spretten og kvikk! Noe må gjøres! Salatens tid er inne! Ut på gaten vraltet jeg, målet var klart, en salat til lunsj var alt jeg skulle ha, mosjon og salat, det var bakerens nye hverdag, ut og kjøpe salat! Jeg fant en kafé og bestilte salat og spiste, sulten gnog i meg, salaten ville lindre, følelsen av kun å ha spist salat ville gjøre resten, nei! det gjorde den ikke, wienerbrød! jeg må ha wienerbrød! neinei, salat er alt som skal til, men ett lite wienerbrød kan da aldri skade, salaten er spist, jeg er på den rette vei, jeg må vel kunne unne meg ett lite wienerbrød? Tilbake til bakeriet, inn bak disken, ett lite wienerbrød, så blir det salat resten av livet, jeg vil dette, men først et wienerbrød.

I min seng. Morgen igjen. Hvorfor følte jeg meg ikke bedre? Jeg spiste min salat, dog et lite wienerbrød nå og da, men ingen forbedring? Jeg slet meg ned trappen, en ny dag begynner, hvor var frokosten min? Ingen salat å skue, men der! herlige wienerbrød fra i går, her er ingen salat, men mat må man ha, jeg spiser salat til lunsj, ett lite wienerbrød til frokost kan jeg tåle, denne gutten har vært ute en wienternatt før, jeg spiser salat til lunsj, å! for et herlig wienerbrød, søtt og knasende, flytende og fast samtidig, og en himmelsk duft, salaten får vente til lunsj. Inn kom Jalla-Laila, nytt møte med jobben, seks nye deilige! wienerbrød, å, hvor jeg elsker wienerbrød, nei! Wienerbrød er satan, salaten er min gud! Hvi er det så lett å glemme? Min motivasjon er Jalla-Laila, for henne gjør jeg alt! Salaten, here I come! Jeg brølte til Jalla-Laila at hun skulle bare se, for en dag har jeg bygd meg opp på salat og da er jeg en helt annen, en hun kan falle for, for hun kan ikke falle for meg slik jeg er, det vet da alle og aller mest meg selv, hun er min drøm og min elskede og hun så rart på meg, betalte, snudde seg fort og småløp ut døren. Akk! Jeg veltet over disken, løp etter, men kom ikke langt før jeg lå som en klump gelé med åndenød på fortauet, jeg er strandet, jeg er Moby Dick, en forkvaklet sjel, salat! mitt kongerike for en salat! Jeg må vente til jeg har fått pusten igjen og klarer å komme meg på benene, hvi hjelper ingen meg? er jeg spedalsk? En mann så på meg, spør om jeg trengte hjelp, jeg trenger da ingen hjelp, dessuten er han et regelrett fjols, det kan jeg da se på langt hold, jeg kalte ham en torsk og strevde meg opp i stående stilling. Salat, det er mitt mål, ikke glemme salaten, salat må til, salat er min gud. Jeg messet denne frase gjentagne gange på min jakt etter salat. Torvet, der selges salat, jeg har sett vognene, jeg må til torget og kjøpe salat, til torvet, til torvet! Jalla-Laila er som et spøkelse i mitt sinn, hun forpester meg, nei det føles slik, men det er motsatt, hun gir meg styrke, hun er min styrke, jeg må kjøpe salat.

Tilbake til bakeriet, hvordan skal det gå uten meg ved roret? Turen var lang, jeg ble sulten… Ett lite wienerbrød kan da aldri skade! Å! Disse wienerbrød, min trelldom er tung, min frihet fjern, men i morgen den dag! Salat, salat… Igjen kom Jalla-Laila tilbake til bakeriet, jeg ble rød og skamfull med det samme, så brått ned i en kurv boller, våget ikke tilsmusse hennes glitrende blikk med mitt, hun sa hun var lei for at hun gikk så brått og at hun egentlig kunne tenke seg å drikke kaffe med meg en dag, jeg fnøs og sa det er vel bare tull, ingen vil vel det, men jo, det ville hun, rett og slett med en gang, det var bare å føye seg, men du vil ikke ha meg, jeg er svak, sa jeg, svak som pulverkaffe, tull, sa hun og irettesatte meg. Svak som jeg var, ga jeg etter og gikk med på en kopp kaffe. Vi fant en fin kafé og jeg ville ha kake, hun sa jaja, det er opp til meg, jeg sa tenk det, Hedda, jeg unte meg et lite wienerbrød, jeg fikk jo med Jalla-Laila på kafé, det var da verdt en liten premie, Jalla-Laila sa at hun syntes jeg var svak og spiste for mye wienerbrød, og jeg var helt enig, men jeg klarer ikke la det være, sa jeg, min bolig og mitt arbeid er i wienerbrødets vanvittige duft, hun fortalte hun skulle flytte til Stavanger, byen uten kaker og gleder, der man kan leve på salat og føle seg hel og sæl, jeg pakker tasken på flekken! brølte jeg så alle på kaféen sølte litt kaffe hver og jeg løp og vraltet om hverandre hjem, pakket snippesken og mønstret på Stavangerfergå.