Nå er jeg lei av å lese om koppen på bloggen min. Den hadde uhyre lite betydning for mitt liv, og enda har den fått så mye plass som den har her i min “verden”. Ufortjent og bortkastet. Er det kanskje et symbol på noe annet i min hverdag, mitt liv, mitt emosjonelle kart? Jeg får en kopp, bruker den, den funker, den går i stykker, jeg kaster den! På en måte er det så enkelt, men når jeg stadig vekk blir konfrontert med historien på denne måten er det vanskelig å gå videre, utvikle seg, evolvere. Hvorfor? Kan jeg egentlig tillate en kopp, eller en tekst om en kopp, å hindre min utvikling? En kopp, en beholder for varm drikke, en ting, noe som har gått fra å være funksjonelt til å være avfall, det er frustrerende nok i seg selv om ikke jeg må leve med det hver dag, bare fordi jeg har skrevet om den her! Og ikke nok med det, jeg har jo faktisk selv valgt å skrive om den; ikke nok med det heller, jeg har jo faktisk selv valgt å etablere et forum der jeg kan – endog kommer til å – møte meg sjøl; eller snarere fortidens utgave av meg sjøl, tanken som er tenkt, hyllen som er ferdig skrudd sammen eller beviselig falt sammen. Er det en katalysator for selvrefleksjon og utvikling? En form for intellektuell selvpining?
Vet ikke.
Men på et eller annet vis liker jeg det.
Nå ble du ganske eksistensiell, synes jeg. Er koppen kopp selv om den ligger i søpla og er knust? er vi ikke mer verdt enn en kopp som forgår akk så lett? spørsmålene er mange, men svarene så langt borte.
Ja, hadde den enda vært knust. Den bare… falt fra hverandre. Kanskje dens idé var å gi meg gleden av én kopp kaffe før den desintegrerte? Hvem vet?