En Helvetes buss

“Å ta bussen,” tenker du kanskje, “er vel ingen sak. Det gjør jeg jo hver dag,” fortsetter du, “og det mest grufulle, urovekkende og skremmende som har hendt, var den gangen bremsa på høyre forhjul hadde låst seg og hele bussen luktet svidd, og alle passasjerene var stille livredd for at bussen hadde begynt å brenne, og våre unge liv skulle avsluttes etter en hastig frokost før en akk så vanlig skoledag.” Og når det er den eneste gode historia en har å komme med, har man heller ikke noen særlig god grunn til å klage. Så derfor gjør du ikke det. Jeg, derimot, har grunn til å klage. Jeg har tatt en Helvetes buss.

Foto: clickykbd

Etter en særdeles eksistensiell tur på byen skulle jeg hjem, og bussen var det eneste naturlige framkomstmiddelet. Mitt blikk var sløret, min hjerne jobbet med viktige spørsmål, mine armer og ben tilhørte en annens kropp. Følgelig var kommunikasjonen mellom mine lemmer og min hjerne relativt uklar og upålitelig, og jeg fant det derfor best å sitte helt i ro på busstoppet og vente. Den råtne stanken av høstblader plaget min nese, et surt drag i luften fikk meg til å grøsse, det lette regnet gjorde huden klam, og en stigende kvalme etter noen glass for mange forstyrret min indre monolog. Jeg vurderte et øyeblikk å kaste forsiktig opp bak en busk ved domkirka, men innså at turen over plassen ville bli en uoverstigelig utfordring. Søppelkassa ved siden av busskuret, da? Nei takk, nedverdige seg selv på den måten, man har da et rykte å ta vare på.

Bussen vraltet seg mot busstoppet, stanset med et hark og åpnet dørene med ekle fis. Andre bussfarende strømmet til, og det ble kø. Jeg hater kø. Dypt og inderlig. Hatet holdt meg på beina og kortet ventetiden, jeg var framme hos sjåføren. Betale. Finne en sitteplass. Hadde ikke min kropp vært så langt fra min hjerne, hadde jeg kunnet stå. Man gjør da sitt for fellesskapet, når man er i stand til det. Vandre bakover i bussen. Hadde bare mitt blikk vært mindre sløret og min tunge mindre dvask, skulle jeg funnet en vakker kvinne å sjarmere og engasjere. Knapt nok i stand til å komme meg uskadd bort til et ledig sete, og langt mindre i stand til å øse av min sjarm og mitt intellekt, innså jeg at jeg pent måtte vente med slikt til en annen gang. Kvalmen var der stadig. Jeg lo høyt, Sartre ville vært stolt av meg.

Bussen hostet seg i gang. Med det samme falt alle brikkene på plass. Min indre monolog hadde fått form, tydelig, mørk, samtidig intenst lys, bitende skummel, men også varmt beroligende. Jeg visste hvem som hadde skylda. Årsaken til ikke bare mine problemer, men også fattigdom, Bush og Big Brother, var noe helt annet enn det jeg hadde trodd. Til nå hadde jeg vært overbevist om at Vidar Kleppe og tv-shop var de som dro verden etter seg ned i søla. Nå visste jeg bedre. Bussen var menneskenes forfall inkarnert! Et utrolig raseri kokte i meg, og med neven knyttet i en sterk anklage ropte jeg “Helvetes buss!” stille, intenst og skjelvende gjennom tennene. Bussen svarte meg umiddelbart, den ville ikke la meg slippe unna med sånne påstander ustraffet! Den kastet meg nådeløst inn i et sort hull av selvinnsikt. Jeg ble slukt hel, jeg svevde rundt i et ingenting, kjempende mot slanger! Edderkopper! En krakilsk norskeksamen fløy mot meg i full fart, sneiet meg med sine grusomme klør, jeg hoppet unna i siste liten, den snudde, jeg hoppet igjen! Og jeg landet på eksamenens hode, trampet på den alt jeg maktet, tok frem fantasikniven, den forferdelige kniven med et blad skarpere enn to Hugin-journalister og lengre enn en økonomiforelesning, og stakk den gjentatte ganger i kroppen på beistet! Eksamenen kjempet voldsomt, men jeg var for sterk for den, den hadde ingen sjanse, min enorme fantasi ble for mye for den, den falt sammen som en ynkelig sekk og forduftet med et sukk. I sidesynet ble jeg vár en lånekasse som stormet mot meg med all sin fryktelige kraft, en forferdelig lånekasse, den største jeg hadde sett, spisse pigger hadde den også, i en morderisk fart bevegde den seg mot meg, jeg kastet meg unna med en enorm anstrengelse, min hjerne var klar som tysk krystall, min kropp sterkere enn noen sinne, lånekassen bommet, men var smidig, smidig som bare faen, jævla lånekasse! denne slipper jeg ikke unna, tenkte jeg, ja, det gjorde jeg, men der tok jeg feil, jeg tok grådig feil, lånekassen snudde brått og raste mot meg som et ondskapsfullt prosjektil, men jeg stod klar, jeg parerte og punkterte den med et arsenal av dårlige unnskyldninger, lånekassen bleknet og forsvant med et skjærende skrik. Plutselig klemte et enormt press meg nesten flat, men jeg visste jeg ikke kunne la det skje, jeg kjempet heroisk mot min fiende, jeg visste hvem det var og hva som skulle til for å unnslippe. Jeg brukte all min fantastiske kraft på å komme meg på bena igjen, jeg hoppet og danset meg gjennom et dødelig regn av graderte karakterer, de traff meg ikke, jeg var kjapp som en lommetyv, sleip som en telefonselger. To skitne klesvasker overfalt meg plutselig bakfra, tok tak med sine illeluktende tentakler og forsøkte å kvele meg, men jeg skled unna, kom meg på angrepshold og la mitt våpen an, men idet jeg klemte inn avtrekkeren ble jeg overrasket av en sverm ubetalte regninger! De jaget meg som sinte veps, jeg hev meg rundt og løp, vendte plutselig om og skjøt dem ubarmhjertig ned med mitt beste våpen: Mors dårlige samvittighet. Hivende etter pusten stod jeg, med mitt glødende, rykende våpen i hendene, i det mørke ingenting den Helvetes bussen hadde utsatt meg for. Jeg visste at kampen var over. Ingenting kunne lenger true meg. Jeg mistet fotfestet og tumlet rundt: Mørket spyttet meg hatefullt ut igjen. Med et rykk var jeg tilbake i setet i bussen og oppdaget at jeg skulle ha gått av for lenge siden.