Vi hadde vært på byen, drukket, ledd, sunget og dansa, alt som hører med i en vellykka kveld. Siden blei det tankeløs roting og tåpelige sprell, før vi bestemte oss for å få i oss noe mat. Sterke meninger mente Burger King var plassen for å fylle vomma seint på natta, så oss svake måtte vike. Dette skulle vise seg å bli skjebnesvangert.
Vi gikk på Burger King. Fæl plass, tenkte jeg, skarpt lys, slitsom musikk, frityrlukt og lang kø. Men mat må man ha. Jeg stilte meg motvillig i køen. En mann dulta meg i ryggen, og jeg holdt på å dette. Typisk, tenkte jeg. Etter lange tider kom jeg frem til kassa. Det var da det begynte. Jenta bak disken kom i slåsskamp med kvitteringsskriveren, som i likhet med Steinar tidligere på kvelden beviste at det som kommer inn, iblant kommer ut gærne veien. Rutinert og erfaren gikk jenta i gang med å få ting på plass, og med et søtt blunk ba hun meg pent om å holde papirrullen mens hun gjorde arbeidet sitt. Som den trivelige karen jeg er, hjalp jeg villig til, holdt papir, smilte pent og var tålmodig. Best som jeg stod der og følte meg hjelpsom og galant, hørte jeg en sinna stemme rope høyt. Jeg snudde meg og så at det var meg han ropte på. Det var den samme fyren som hadde dytta meg i køen. Han var like brei som han var høy, hadde overarmer på størrelse med mine lår og nakke som en okse. Fyren stod så støtt han var i stand til og hadde tydelig en høne å plukke med meg. Jeg kom ikke umiddelbart på hvilken høne det skulle være, så jeg prøvde å smile høflig, se bort og krympe meg liten, sånn jeg pleier å gjøre når noen vil slåss. Noen stor slåsskjempe er jeg nemlig ikke. Jeg er ikke en gang stor. Denne karen var stor.
Med en haug med papir i hendene, ei kjempende kassadame i andre enden og en gretten slåsskjempe på krigsstien akkurat litt for nærme, stod jeg og lurte på hva som skulle skje. Kjempen fortalte meg at han gjerne ville knekke nesa mi, siden jeg stod der og holdt igjen køen – han skulle jo for faen ha mat! Jeg ville heller ha burger enn juling, sa jeg til ham, og da klikka han helt. Fyren begynte å bevege seg mot meg. I sakte film så jeg ham heve neven, bevege tyngden framover, sette det ene beinet foran det andre og sette fart mot meg. Med et grusomt vræl heiv han seg mot meg, plantet venstre fot i en whopper cheese og sklei. Jeg så mitt snitt, tok et elegant skritt til høyre, mens jeg fortsatt holdt kvitteringspapiret trygt i hendene. Alle som var på Burger King den kvelden kunne se en stor, sterk, full mann skli på en fot forbi burgerkøen. Et krigsvræl blei til et skrik av frykt. Han var en kunstløper ute av kontroll. En klovn på sirkus. Johnny Knoxville i sitt hittil verste stunt. Siv Jensen i en debatt om velferd. Bambi på isen. Jeg stod rolig og så et avvæpnet neshorn dundre med hodet først inn i disken under kassa.
Jeg fikk burgeren min akkurat da ambulansen kom.
