Kniver, gafler og en sint kvinne

Jeg rakk akkurat å heve hendene avvæpnende før jeg skrekkslagen måtte dukke unna fire gafler som ble kylt mot meg av en utrolig sint kvinne. Gaflene fløy over skulderen min og traff veggen bak meg med krasse klirr. “Be om nåde!” brølte hun, og satte etter meg. Med et ynkelig pip jumpet jeg gjennom døråpningen for å unngå et nytt regn av kjøkkenutstyr. “Det er til pass for deg,” ropte hun. Heller uenig i det satte jeg til å løpe. Jeg kom meg ut i gangen, hadde trappen ned til første på høyre og barneværelset til venstre. “Egentlig fortjener du verre!” Hun var rød i ansiktet, og blodåren i pannen dunket faretruende. “Fred!” ba jeg nytteløst, og innså at jeg burde flykte. Med et gutturalt “Geronimo!” hoppet jeg klønete over rekkverket, mistet taket, klynket patetisk og trillet nedover trappen. “Håper det gjorde vondt, elskede!” ropte hun yndig og ondskapsfullt over rekkverket, ned mot meg. “Ikke så veldig,” klynket jeg løgnaktig og forslått fra første etasje, jeg hadde gresselig vondt i armen. Albuen var plutselig å finne et sted midt på underarmen, så den måtte være brukket. “Løgnhals!” brølte hun. Jeg skjønte jeg var på tynn is. Hun kjente hemmeligheten min. “La meg forklare,” bad jeg tynt. “Jeg mente det ikke! Det var ikke min feil!” Hun løftet kniven dramatisk over hodet, viftet med den og hylte: “Nok unnskyldninger og tomme løgner!” Jeg skjønte slaget var tapt, brast i gråt og hulket høylytt. “Om forlatelse! Pernille betød ingenting for meg,” klynket jeg, tok frem mobilen og slettet henne demonstrativt fra kontaktlisten. Det var ganske vondt å slette noen fra kontaktlisten med brukket arm. Jeg håpet for alt i verden at min kjære ikke hadde fått se bildene av meg og Pernille – jeg følte meg som en ond Kåre Conradi der jeg stod. Slettingen hadde åpenbart heller ikke effekten jeg ventet meg. Jeg hadde håpet en slags oppmykning av min kjæres fryktelige humør, men det som skjedde var at orkanen av forferdelig raseri tiltok i styrke. Min kjære ble enda rødere i ansiktet, hennes øyne stakk som kniver i meg, og hun kokte over. Hun bæljet ”Og jeg som var sint fordi du kom hjem drita full etter å ha tapt alle sparepengene våre i poker – igjen!”
Med et grusomt hyl kastet hun seg nedover trappen, kniv i den ene hånda, gafler i den andre, mot meg, der jeg stod, forvirret og rimelig redd.
Jeg så henne løpe nedover trappen.
Jeg visste hva som kom til å skje.
Jeg hadde lært av min mor.
Løping nedover trapper skal aldri kombineres med bæring av kjøkkenutstyr.