Skal en KRL-lærer være åpen om sin egen tro/mangel på sådan overfor elevene? Kom med kommentarer.
-
Nyeste kommentarer
Kjetil Horn Hogstad on Dilemma Odin on Dilemma Mads on Kniver, gafler og en sint… Kjetil Horn Hogstad on Hjernevask – eller … Lill on Hjernevask – eller … Lisensnotis
Både ja og nei. Du skal like lite være en forkjemper for kristendommen som du skal være for ateismen… eller for den saks skyld buddhismen. Poenget er at du skal gi elever forståelse for hva religionen / livssynet gir det enkelte menneske. Det beste er, etter min erfaring, å prøve å få elevene til å forstå innsideperspektivet. Selvfølgelig vil det være enklere når du presenterer ditt eget ståsted
, men du skal være like ærlig og forståelsesfull når du presenterer innsiden av noe du ikke deler synspunktene med. Ellers skal du jo forholde deg (enda) til formålsparagrafen – og det å se ned på andres livssyn er ikke A4, uansett.
Jeg laget en konkurranse der elevene skulle finne ut hva jeg trodde på
Så ja, jeg synes elevene skal vite hva du tror eller ikke tror. Du skal være ærlig.
Du har gode poenger her, Odin. Det er jo en stund siden jeg la ut denne posten, og jeg har kommet frem til mye av det samme selv. Jeg tenker også at man skal fortelle hva man tror på, men det er mest fordi jeg synes det er galt å la trosspørsmålet få forbli et tabuemne.
Et par spørsmål har jeg imidlertid:
1. I hvilken grad mener du man skal diskutere de forskjellige retningene? Premisser som må oppfylles osv. (for eksempel big bang/livets opprinnselse/evolusjonsteorien vs. kreasjonismen)
2. Hva mener du med ‘innsideperspektivet’?
3. Mener du man skal være såpass ærlig at man begrunner hvorfor man tror/ikke tror? Hvor langt kan man ta den debatten?
4. Du skriver at man skal gi elevene forståelse for hva religionen/livssynet gir det enkelte mennesket. Er det like uproblematisk å ta opp hva man mister også?
Moro å få svar på bloggen, gitt!
Oppdaget nå at du hadde svart
1) Det skal man ta ut i fra målene i læreplanen. Hvis målet er at en f.eks. skal drøfte forskjeller mellom ulike religioner/filosofier, så skal en selvfølgelig gjøre det.
2) Det handler om å respektere den troenes egen opplevelse av sin tro. Du får to veldig forskjellige beskrivelser om du lytter til en som beskriver Notre Dame i Paris fra utsiden og til en som beskriver den fra innsiden. Du ser helt andre ting fra innsiden enn fra utsiden (og omvendt
.
3) Nei, det hører i utgangspunktet ikke hjemme i en undervisningssituasjon. Da argumenterer du overfore elever som i utgangspunktet ikke har bedt om det.
4) Nei, en skal gjøre det, men en skal være forsiktig med å være for bastant, jfr. innsideperspektivet. Det kan godt hende at en troende ikke mener at en har mistet det/noe, selv om en ikke-troende mener en har nettopp det.
Morsomt å se at dette lille spørsmålet fortsatt er interessant, mer enn fem år siden det ble stilt!
Jeg synes det er viktige poenger og refleksjoner du trekker frem, særlig innsideperspektivet. Dette har en tendens til å bli enten fullstendig neglisjert eller overdrevet i diskusjoner som er preget av stor kontrast, som for eksempel diskusjonen om hvorvidt man det er “best” å tro eller ikke. Jeg tenker det henger sammen med at vi er vant til å diskutere for å få rett, og at vi glemmer at det viktigste er å lære noe nytt.
Jeg, som ateist, føler at jeg får mer igjen for å diskutere de store spørsmålene når jeg prøver å anta innsideperspektivet, enn når jeg ikke gjør det. Men – heldigvis? – klarer jeg det ikke alltid. Man kan ikke se alt fra innsiden, for det er ikke alle perspektiver som fortjener det.
Herregud….
Har dere virkelig ikke noe bedre å bedrive tiden deres med??