Jeg fortalte en vits for elevene i går, med stor innlevelse og massive fakter. Den gikk noe sånt som dette:
Nordmannen, svensken og dansken sitter på bar. En ekte, god gammeldags saloon, med sparkepiker, pianist, stort speil bak disken, en bartender som gnikker på glassene med et skittent kjøkkenhåndkle. Nordmannen sitter der med nikkers, lusekofte og rød topplue, svensken… er veldig stereotypisk svensk, og dansken rødmusset, stormaget og har pølserester i skjegget. Best som de sitter der og hygger seg, dundrer svingdørene opp, og inn hopper en franskmann, med alpelue, bart og baguette under armen. “Sacre bleu!” roper han, slentrer bort til bardisken og bestiller et stort glass melk. Nordmannen, svensken og dansken blir åpenbart litt beklemte der de sitter, og
vrir seg litt på barkrakkene før nordmannen tar mot til seg, napper franskmannen i ermet, lener seg bort og visker forsiktig i øret hans:
“Eh… Beklager, jeg tror du er i feil vits.”
Sjelden har det vært så stille i det klasserommet. Landets lærere har en jobb å gjøre.
haha den likte jeg! feil vits du liksom. jeg lo, men så er det ikke lov å le på lesesalen så da måtte jeg slutte. skjønte ikke ungene den eller synes de bare du var teit? =)
Men du er jo universitetsutdannet (og av finere slekt). Ikke rart du likte den da. Ang. elevene: Mulig det var en blanding av frustrasjon og skuffelse som fremkalte et unisont, langtrukkent “aåaaååaaaa…”.
Jeg tror likevel de liker meg litt…