Kjære dagbok. Captain’s log, star date 20/11.06. Stavanger.
Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om jeg skulle skrive ”kjære dagbok” eller ”Captain’s log, star date so-and-so”, så jeg skrev begge. Blanding av Anne Frank og Jean-Luc Piccard. Der har du meg.
Jeg er glad Jostein også er her inne. Det hadde blitt ensomt aleine. Når vi er to, kan vi jo i det minste prate sammen. Vi ender jo ofte opp med å snakke om de samme tingene, men det er bedre enn ingenting. Han er en fin fyr. Vi har kjent hverandre lenge.
Jostein har nettopp lagd mat. Han påstår det ikke er så mye igjen, men jeg så selv at det er mer. Kanskje han skjuler noe. Eller så tar han feil. Eller så tar jeg feil. Det er ikke så farlig. Skal sjekke det sjøl seinere. Nå skal vi spise.
Kjære dagbok. 21/11.06.
Hei dagbok. Jeg droppa den ”Captain’s log”-greia, blei liksom litt for nerdete. Kanskje jeg tar den fram igjen en annen gang. Er jo åpen for forandring og sånt.
Du dagbok, du dagbok, du er ikke grei. Tisser i buksen og skylder på meg. Det er godt jeg kan tøyse med deg, dagbok. Alt er nemlig ikke helt på topp her. Jostein er en kuk. Eller. Kanskje jeg tar feil. Men han driver og spiser all maten. Bare fordi han er så jækla feit skal han liksom ha mer enn meg. Jeg blir jo sulten, jeg også. Det er ikke rettferdig. Jeg sa det til han. Da blei han sur, hytta med neven og ropte no greier. Bare fordi jeg var sulten og han spiste mer enn meg. Kuk.
Dagbok. 22/11.06.
Nå er jeg seriøst pist åff. Føkking Jostein har jo faen ikke magamål. Jeg sier det til han, ”spis med måte, du har bare godt av å ta av litt,” så blir jo dusten bare sur! Vi har jo ikke så mye mat igjen.
Jostein og jeg snakker ikke sammen lenger. Jeg har bare deg, kjære dagbok.
Captain’s log, star date 23/11.06.
Jeg føler meg som Jean-Luc Piccard. Svever gjennom rommet på lykke og fromme. Bare synd det verken er lykke eller fromme her i gården. Vi er tomme for mat. Vi spiste opp all maten i går, bare for å være jævlige mot hverandre. Skikkelig smart. Sultne som faen, begge to.
Jostein sitter og sturer borti kroken, og jeg sitter her med deg, kjære dagbok, min eneste venn. Jeg får kanskje prøve å sove litt.
Kjære dagbok. 27/11.06.
I dag har vi vært uten mat i fire dager. Jostein har hatt godt av det, ser jeg. Jeg kan telle ribbein på meg selv.
Jostein sitter i kroken sin og tygger på genseren sin. Han sitter der, feit og fin. Jeg er sikker på at han hadde blitt deilig bacon. Kanskje jeg kan finne noe tungt og hardt og drepe ham? Det er nesten selvforsvar, jeg stryker helt sikkert med hvis dette varer lenger.
Kjære dagbok, hva er det jeg sier? Jeg vurderer mord og kannibalisme – forferdelig! Og alt dette bare fordi vi ikke gidder å gå ut i regnet.
