Piken med kalkunmiddagen

Kjøkkenet.
Tente stearinlys, dempet belysning.
Kalkunen står varm og rykende på spisebordet, fylt med alt det kalkuner skal fylles med.
Familien sitter klar, vann i munnen.
Endelig går mor til verket, carve the turkey. Aldri har nyttårsmiddagen vært så lang. Hanne kjenner sulten gnage.

Smerte –

Hanne lengter. Kalkunen, hun lengter –Hun ser rundt seg, de andre lengter også, ei trykka, nærmest dyrisk stemning står i rommet. Alle er sultne, de har opparbeida ei enorm evne til appetitt i jula, godt trent på ribbe, lutefisk, medister og pinnekjøtt.
Kalkunen messer “spis meg, spis meg”.
Hanne hører det.
Hun har telepatisk kontakt med kalkunen. Hun hører ingenting annet. Kalkunens rop fyller hele hennes eksistens, hun fatter ikke at hun takler ventetida.
Det begynner å glippe.

Hun takler ikke ventinga.

Grådig griper hun etter de gyldne kalkunskivene. Hannes handling utløser et skred. Alle, Hanne, Hannes far, mor, lillebror og storebror, gyver løs på kalkunen. Den ene er mer agressiv enn den andre, den ene er sultnere enn den andre. Far prøver å ta med seg hele kalkunen, men mor nagler hånda hans fast til bordet med stekegaffelen. Far fråder, gurgler og hveser, røsker ut gaffelen og planter den i låret på mor. Vrælende angriper mor far. Storebror tar forskjærskniven, truer sin lillebror og får stykket hans, setter tenna straks i det. Lillebror tar øsen og smeller til i storebrors juveler. Når storebror skriker, detter kalkunbiten ut av munnen hans. Hanne snapper den, sklir under bordet, åler seg frem, plukker opp en gaffel hun finner på gulvet, kjører den gjennom fotbladet til mor, skaper forvirring. Hun trekker i duken så hele gildet detter ned, røsker til seg kalkunen som lander rett foran henne, reiser seg og løper alt hun kan. En skarp, stikkende smerte i skuldra får henne til å søke tilflukt bak døra ut fra kjøkkenet. Hun napper ut kniven fra skulderen, det var lillebror som kastet, det lyser rødt i øyene på ham, ser Hanne, kalkunen slipper hun ikke, Hanne må bort herfra. Ut. Nyte kalkunen alene.

Må bli mett.

Lillebror setter i et sprang, øynene roper sult og grådighet, men storebror innhenter ham, hevn-gjerrig. Hanne skjønner at hun må løpe for å redde seg selv og kalkunen. Inne på kjøkkenet river mor og far ut håret på hverandre i kampen for en kalkunskive som har landet på gulvet.
Hanne løper ut av huset, med kalkunskrotten under armen.
Et godt stykke utenfor huset, i skogholtet, setter Hanne seg ned under et tre, ser triumferende på kalkunen og sier til seg selv:
“Godt nyttår, Hanne. Du trenger ikke dele mer nå.”
Så ler hun høyt for seg selv.