Eller: Historien om et levende kinderegg
Noen ganger, ass. Da er jeg ganske dum. Jeg får en slags aura som lukter surt og banker på hodet mitt som en skje på et hardkokt egg. New-age juling. Ikke tøft.
Noen ganger er jeg ganske dum. Hvis jeg da lunter rundt i huset eller et offentlig toalett eller noe, og får øye på meg selv i speilet, da blir jeg bare irritert. Så dum er jeg. Noen ganger spør jeg: Er andre like dumme? Sånne dumme spørsmål kan jeg finne på å stille. Så dum er jeg da. Det kan være det samme om jeg går med pysjamas eller frakk eller hvasomhelst. Går jeg på offentlig toalett i bare pyjamasen er jeg vel ikke helt rektig skrudd sammen uansett.
Selv om jeg er dum, må jeg ta bussen. Hver dag. Da er jeg dum, da. Som regel klarer jeg å betale billetten. Men på en dum måte. Kanskje sjåføren sier noe til meg. Da må jeg la være å svare. Blir jo dumt det også, da. Og alle på bussen skjønner at dumme dumme dumme dum er her. Alle skjønner at.
Det er synd at jeg er så dum noen ganger. Det er ikke akkurat til hjelp på noe vis. Også skjønner alle at. Det er jo litt kjipt. Kanskje det hadde vært bedre hvis bare ikke alle skjønte at.
Når alle skjønner at, blir det jo ganske ukult å være meg. De kaster ett lite blikk på meg, så skjønner de at. Faen at de skal skjønne at. Jeg fantaserer om at ikke alle hadde skjønt at, selv om jeg var dum. Tanken pirrer meg. Så herlig å få være dum, men uten at alle skjønner at. Eller, det beste er jo å ikke være dum. Men så står man der, da, dum som et stykke tre. Hva får man gjort med det? Lite.
Det er godt at jeg ikke bare er dum.
Noen ganger er jeg nemlig tøff. Tøff som bare det. Tøffe tøffe tøffe tøff. Tøffere enn toget. Neida.
Da er det ikke stress å ta bussen. Faktisk helt ålreit. Da gjør det meg ingenting at alle skjønner at. Jeg er glad for det, faktisk. Glad for at. Det kan være herlig at alle skjønner at, men det kan også være et helvete. Det må være moralen, om vi kan snakke om en slik, her. Uten å moralisere å det gå an å si sånt. Moralisering er ikke noe særlig. Det er jeg mot. Nesten alltid.
Men hadde det bare vært disse to, en motsetningsfylt, polarisert dikotomi, da hadde jo livet vært lett, enkelt, problemfritt.
Men nei. Noen dager er jeg.
Da ser jeg meg ikke i speilet.
Da tar jeg ikke på pysjamas.
Heller ingen frakk.
Men bussen må jeg like forjævlig ta.
Og da skjønner alle at.
(Fritt etter Lars Lillo-Stenberg)
