Much ado about nothing

Forfatteren K*** fortæller:
Det var den gang jeg vandret rundt i Kristiansands gater, på utkikk etter noe å drikke. Jenta jeg hadde invitert på middag dukket aldri opp, så aperitiffen gled over i trøstedrikking. Jeg var allerede ganske animert, men var klar for mer. På min sjanglende ferd nedover Markens gate, ble jeg utilpass; jeg følte meg ytterst beglodd hver gang politiet sakte kjørte forbi. Fant etter hvert en åpen pub. Etter noen glass var lomma tom og jeg brun som ei nepe; jeg skulle hjem. Skeiv i skøytene som jeg var, virket gågata som en uoverstigelig hindring, men det var lite aktuelt å tilbringe natta på benken. Vel, jeg kom meg gjennom Markens, forbi Vestre strandgate, stolt av meg selv. Halvveis hjemme.

Før historien fortsetter, finner fortelleren grunn til å informere om geografiens natur i bydelen. Ved enden av Vestre strandgate er det en bensinstasjon. Rett overfor denne, på andre siden av gata, ligger kirkegården. Mellom kirkegården og veien er det en mur på ca en og en halv meter. Historien fortsetter.

Jeg så på bensinstasjonen. Bensinstasjoner selger mat, tenkte jeg. Jeg var sulten. Full som en sprøytevogn, men sulten lell. Jeg gikk inn.
Siden jeg allerede var godt påseilet, hadde jeg glemt at lomma var like tom som magen. Men pottis skulle jeg ha. På død og liv.
Moralen var blitt alvorlig vingestekket, og jeg forsynte meg med en pose, hellig overbevist om at det var min fulle rett. Snek den så stille, forsiktig og uskyldig jeg kunne under jakka, og så gjennom tåka at det var noen jeg kjente igjen der inne på bakrommet. Noe i det granskende blikket deres stakk en nål i meg – jeg hadde sett dem før, samme kvelden! De så på meg. De visste. Jeg var avslørt. Alt håp var ute. Jeg var en tyv, røver, banditt, en lovløs, en desperado, en annen enn den jeg egentlig er, hvem er jeg? en simpel tyv? Er jeg? Tanken sved i pannebrasken. Jeg satte i å løpe ut av bensinstasjonen.

Fortelleren velger på dette tidspunkt å minne om at ingen kriminell handling hadde funnet sted da den voldsomme skyldfølelsen slo inn. Ved å stille og rolig legge posen tilbake på plass, kunne kanskje det påfølgende vært unngått.

Jeg løp det jeg kunne ut av butikken, forbi pumpene, over veien, mot muren. Politiet hakk i hæl, kjipspose under jakka. I desperasjon tenkte jeg at den eneste muligheten jeg hadde var å komme meg i skjul et sted på kirkegården, og klatret opp på muren, og hoppet ned på andre siden.

Fortelleren finner her grunn til å minne om den tidligere nevnte muren, som han oppgav å være ca halvannen meter. Dette gjelder imidlertid kun den siden som vender ut mot veien. På motsatt side er muren bortimot en meter høyere, eller rettere sagt er bakken bortimot en meter lavere. Fortelleren velger videre å holde skildringen av innsikt, roping, skrik, voldsom smerte, benpiper som stikker ut gjennom huden, hjelpeløshet, ydmykelse, arrestasjon og soning tilbake, og vil heller fokusere på det positive: Læringsverdien i dette var potensielt svært stor.
Potensielt.