Jeg er ingen kjernefysiker.
Jeg har vært i praksis. En av mine oppgaver var å undervise en åttendeklasse i naturfag, og da oppsummere kapittelet om atomer og molekyler. Når jeg samtidig var inspektør for ungdomstrinnet, ble det til at akkurat denne timen kom til å måtte bli gjennomført uforberedt fra min side. Jeg tenkte at dette kom til å gå bra, og feiket det beste jeg kunne. Espen, læreren de pleier å ha, hadde gitt meg notatene sine, og jeg tenkte at jeg skulle kunne klare å gjennomføre undervisningen på bakgrunn av disse.
Moroa begynte når klassen var tildels svært interessert i atomenes bevegelser, og stilte stadig mer avanserte spørsmål. Rødmende måtte jeg innrømme at jeg ikke visste svaret, men at jeg syntes det var fantastisk at de stilte spørsmål og var interessert.
- “Om atte viss du tar litt gass i en boks, og trykke boksen samen, bler det då væska?”
- “Eh, jeg vet ikke, spør Espen når han kommer tilbake.”
- “Om atte…” osv.
Det hele toppet seg da jeg hadde dukket unna mange spørsmål av denne typen, og ei av jentene på første benk rakk opp hånda og spurte:
- “Om atte du bare har lest gjønå kapitlet og prøft å forstå det?”
Jeg måtte svare bekreftende.
Espen er kjernefysiker. Han er Wirkola, og hoppet først.
Du er arvelig belastet, sønn. Jeg husker at jeg, en gang i løpet av min meget korte lærervikarkarriere, måtte “bytte bort” en grei 6. klasse i fysikk mot 7. time fredag geografi i 9. klasse. Jeg klarte ikke å forstå fysikkleksa, og jaffal ikke å gjennomføre forsøk med gassflammer, merkelige stoffer i reagensrør og greier. Fysikklæreren jeg byttet med var sjeleglad for å slippe 7. time fredag, så klart. (Egentlig var det ikke stort enklere å undervise i steinarter, men de kunne jeg i alle fall pugge..)