En dag, mens jeg var ute i skogen og gikk tur, helt alene, meg og fuglene, skled jeg, falt og slo hodet mot en trerot (eik). Best som jeg lå der og så stjerner slo det meg: Alt jeg vet er feil. Mitt liv er en løgn, mine kunnskaper er løse, mine skruer like så, alle faste rammer er flytende, alt som flyter er fast.
Jeg gikk i meg selv, der inne i skogen, blant sopp og mose, og fant ut at jeg måtte melde meg ut av studienes kaos. Et nytt liv måtte skapes. Rammene måtte finnes, settes opp og settes i funksjon. Sporenstreks spratt jeg opp, ristet av meg løv og mose, løp til byen og handlet inn tau, en kniv, en presenning og en sovepose, og et håndkle, man får alltid bruk for et håndkle, har jeg lest, spesielt når hele livet skal veltes om, tingene jeg kjøpte var håpløst dyre, penger kom jeg jo ikke til å trenge, tenkte jeg. Skogen skulle bli mitt nye hjem, og skogen tar hverken kontanter eller Visa. Jeg fikk gjort unna shoppingen på kortest mulig tid, og småjogget ut i skogen igjen, så langt inn i skogen jeg turte, så langt at jeg akkurat ikke hørte bilstøyen fra motorveien. I en lysning gjorde jeg opp status. Tau, kniv, presenning, håndkle. Faen. Jeg hadde glemt fiskestang. Skulle jeg overleve når jeg bare hadde kniv å fange mat med? Skulle jeg fange sau med kniv? Dette kom til å bli et helvete, visste jeg, mitt hode var ikke helt stabilt, jeg var en forrektige vinglepetter. Med en kraftanstrengelse bestemte jeg meg for å glemme hele forvirringen, og for å lære meg å fiske med tau og kniv, noe som skulle vise seg å være en ekte utfordring alle burde utsette seg for en gang i løpet av livet, særlig du, Maria.
(Nå håper forfatteren at leseren tar seg i å lure på om dette er en melding til en ekte Maria som faktisk skjønner hvorfor den er med, eller om den kun er med for å skape forvirring og engasjement.)
Maria, mens jeg har din oppmerksomhet vil jeg gjerne benytte anledningen til å si at du skal få igjen pengene jeg skylder deg. Slutt å mase. Hadde du vært så i pengenød som du later som, skulle du latt være å låne ut til å begynne med.
(Er dette en reell melding, eller er det en ny vri? Hva skjer? Følg med.)
En enkel mann i skogen, uten noen klart definert oppgave. Det kan virke som en uoverkommelig oppgave, ikke bare for mannen i skogen, men også for forfatteren. Skal man konstruere en ny konflikt? Er det viktig å definere konflikten, eller kan forfatteren lure seg unna med en meta-metatekstlig variant? Forfatteren er ennå i tvil.Tilbake til skogen:
Hvordan skal jeg løse dette, tenkte jeg. Helt ærlig måtte jeg innrømme at jeg hadde forsøkt å løse ett problem ved å løpe fra det, og dermed skaffe meg et nytt og større problem. Akkurat som om man skal skrive en morsom tekst til en studentavis, og begynner å skrive noe som vokser helt ut av kontroll bare fordi deadline nærmer seg. Slik tenkte jeg, der jeg stod i skogen, og var glad for at jeg hadde kjøpt et håndkle, for det kom jeg sikkert til å trenge en gang. For eksempel til å tørke svetten med under eksamen.
Kjetil!!! At jeg ikke var i pengenød da jeg lånte deg pengene for år og dag siden betyr ikke at jeg ikke trenger dem nå! Se og få ut fingen!!
Det er nå forfatteren håper leseren tar seg i å lure på om dette er en reell Maria med reelle pengeproblemer.
…. hva er det du har rotet deg opp i nå da, gutten min?
For så vidt, hvis man først blir voldtatt i Oslo, har man egentlig kun seg selv å skylde på da? Med slike statistikker som denne byen viser, så virker det jo som å bo i et minefelt. Og hvis du på død og liv skal bo i et minefelt, så er det jo sunn fornuft at du må ta med i beregningen at det kommer til å smelle en dag?
-
Kjempefin Blogg K!
Takker for skryt!
Jeg lurer på om det er grunn til å akseptere “minenes” eksistens, eller om man skal utfordre minenes makt for da å skape en ny hverdag. Skal man legge seg ned og dø, bare fordi noe er truende? Eller skal man ta opp kampen? Hjelper det om unge (og gamle) piker rømmer fra Oslo?
Tjaa, og flytte ut av et minefelt vil nok helt sikkert hjelpe stort i øyeblikket.
Skulle så minene spre seg, og kanskje snart dekke et helt land, eller kontinent, så er det vel ikke så mye annet å gjøre, enn og flytte igjen? Ingen har vel skade av litt emigrering?
Selv om det selvfølgelig er leit med de som må bli igjen i minefeltet.
Defaisme er ingen holdbar filosofi. Man må opp på barrikadene, bevæpne seg med pepperspray, legge ut feller for de voldtagende, støte dem ut, kanskje lage et paradis for dem, der de kan voldta dukker? Høres ut som en plan.