Første kapittel: Drømmen

Jeg hopper lekende bortover en blomstrende eng, hvor solen skinner, gresset kiler mine nakne føtter, den varme luften stryker meg over huden som et silkesjal. Hvor luftig og lett jeg hopper, hvor luftig og varme mine tanker er, hvor lykkelig jeg er, tenker jeg poetisk før jeg sklir og lander med ryggen midt på ei kuruke og husker at det egentlig er høst, regnvær og at jeg er på et gjørmete jorde på Ullandhaug. Pytt sann, tenker jeg, og prøver å finne tilbake til drømmen, jeg er jo forelska, jeg lever på en sky, i den syvende himmel, eller i alle fall den sjette, nåh, uansett et sted over den femte, eller hva vet vel jeg, kanskje det finnes flere himler enn de jeg kjenner? forelska er jeg i alle fall, Trine heter hun, verdens beste dame, det er jeg helt sikker på, hun er finere enn Carmen Electra, eller, det er vel kanskje ingen som er det, men det er da ikke så farlig, Trine er den fineste jeg vet om, eller, jeg vet jo om Carmen Electra, så da er jo kanskje ikke Trine den fineste jeg vet om likevel? joda, Trine er megafin, jaffal superfin, hvis Carmen Electra er megafin, så er Trine superfin. Jeg småhopper bortover jordet, men det går ikke så bra som sist, “helvetes kudrid”, tenker jeg, den rev meg ned fra den syvende himmel, eller var det den sjette, eller var det den femte, hva vet vel jeg, hva i helvete vet vel jeg, Carmen Electra er i alle fall fin som faen, Trine, må huske på Trine, jeg er jo forelska, hvor ble det av den sabla syvende himmelen, eller skal jeg nøye meg med den sjette eller til og med den femte, fisk heller, jeg vandrer rundt på et jorde fullt av kudrid og gjørme, det er slettes ingen blomstrende eng, himlene får være der de er, jeg har mer enn nok med meg selv. Carmen Electra har vel ingenting med saken å gjøre, hyler jeg så høyt at jeg kjenner det river litt i stemmebåndene, jeg brøler ut i natten, ja, det er natt, selv om jeg ikke sa det i starten, det er natt, det er mørkt, det regner, og jeg har kudrid på ryggen.