Kjetils verden

Memer

Arvid Skaugen, fortreffelig bloggskribent og gammel kjenning, har nylig lagt ut en tekst om noe han kaller et “dobbeltmem”. Ordet mem er laget av biologen og religionskritikeren Richard Dawkins, og er kulturens “genetiske informasjon” — det vil si kulturelle fenomener som replikerer seg, muterer og sprer seg. Dawkins valgte ordet “meme” (/mi:m/), som uttalt på engelsk ligner på “gene” (/dʒi:n/). “Memer” er ifølge Dawkins all tillært adferd. Eksempler er alle tradisjoner, kutymer og mange aspekter ved etikken, og kulturelle fenomener som smilefjeset ( ), peace-tegnet, utallige reklamejingler, setninger som “det finnes bare én Idun ketchup!” og “I have a dream”, klesmoter, melodier; kort sagt det vi med litt unøyaktige ord kaller kultur i motsetning til natur. Dawkins, og også filosofen Daniel C. Dennett, mener memer kan være både logos og doxa. Noen memer er logos, som betyr at de blir satt under debatt. Dette er blant annet språk (i den grad språk er memer) og religion. Andre memer er doxa, som betyr at de blir ikke diskutert, fordi vi ikke er klar over at de er konsepter som i det hele tatt kan diskuteres. (“Det bare er sånn,” sier man jo iblant.) Nicolas’ blogg Ars Ethica, som også inneholder velfunderte tanker om mye og mangt, skriver utfyllende om memer i en relativt fersk post her.

"Inside" av Andrew Mason. CC.

Mem I: En litterær utfordring

Arvid referer til Anathema, som er den som har utfordret ham til mem-kamp i sommervarmen. Utfordringen er å ta tak i nærmeste bok, åpne den på side 123, og kommentere setning nummer 5, 6 og 7. Nærmeste bok i skrivende stund er “Hvor kommer virkeligheten fra? 18 samtaler med Arne Næss”, utgitt på Kagge forlag. Setning 5, 6 og 7 på side 123 handler faktisk om noe veldig spennende:

Kerwin: Når Næss snakker om forskning og en søken etter sannhet, ser jeg forbindelsen til nysgjerrigheten, til ønsket om å lære mer. Sånn sett blir selve læringen målet. Dette skulle også gjelde de formale systemer.

Samtalen heter “Uvitenhet og vitenskap”, og er mellom Ann Kerwin og Arne Næss. Kerwin underviser i uvitenhetens betydning for medisinstudenter ved University of Arizona. Undring og utdanning er fellesnevneren hos disse to.

Kommentar

Næss kaller seg possibilist. Dette forklarer han som en holdning eller innstilling der man aksepterer at alt egentlig er mulig, og at alt, teoretisk sett, kan skje. Han peker på Humes empirisetning, som sier at empiri kan fortelle oss om virkeligheten, men kun om det som har skjedd. Næss sier at gravitasjonen på kjøkkenet ikke nødvendigvis er tilstede i morra, selv om den var det i dag (men at det nok er like greit å regne med at den ikke kommer til å forandre seg sånn uten videre). Uten undring, ingen Arne Næss slik vi kjenner ham. Det Kerwin mener med “formale systemer” er strukturert utdanning generelt. Hennes utgangspunkt er at uvitenhet er en viktigere del av læringen (les: “livet”) enn det vi som regel aksepterer. Sokrates’ “alt jeg vet er at jeg ingenting vet” er imponerende vanskelig å ta inn over seg, og det er det noe vi alle sliter med.

Kognitiv dissonans

I “A Mind of its Own” skriver Cordelia Fine om hvordan hjernen hele tiden passer på å få rett om den ikke har rett, ved å hele tiden sortere ut og lagre argumenter som støtter det den allerede har lagret som korrekt, mens den forkaster motargumenter. Hjernen gjør dette av flere grunner; en av dem er at det er økonomisk. I løpet av livet setter hjernen inn store krefter på å lage et nevrologisk og semantisk (innholdsmessig) skjema, hvor informasjon er lagret i nevrologiske “kamre” med mer eller mindre logisk og stødig struktur. Et eksempel er det lille barnet som har vokst opp i den tro at ting som slippes, faller nedover. Når det på 17. mai for første gang får en gassballong i neven, og slipper den, “faller” den oppover. Barnet har lagret “slipp” og “fall (nedover)” som logiske og kausale, og opplever en såkalt kognitiv dissonans når skjemaet må brytes opp og utvides — akkomoderes — for å kunne strukturere den nye kunnskapen. Et annet eksempel er religiøse fundamentalister som klarer å rasjonalisere bort evolusjonsteorien og jordens høye alder på grunnlag av pseudovitenskap og synsing, og et tredje eksempel er hvordan lovlydige mennesker klarer å rasjonalisere piratkopiering av musikk og film. En slik rasjonalisering kan være som det følgende:

1. Gode mennesker er ikke kriminelle
2. Kriminelle bryter loven
3. Jeg laster ned ulovlig

Dermed sitter man igjen med et veldig ubehag, idet man både ser på seg selv som et godt, lovlydig menneske og som lovbryter. Man ønsker selvfølgelig å kunne fortsette å klassifisere seg selv som et godt menneske, og oftest skjer det ved å forandre eller rasjonalisere bort koblingen mellom 2 og 3, da helst ved å omdefinere “lovlig” eller “kriminell”. Denne måten å resonnere på foregår helt automatisk, og vi gjør det, alle sammen. Tenk gjennom: Hvor mange ganger har du ikke, først lenge etterpå, kommet på tusen gode grunner for å ta akkurat det valget du gjorde, eller mange gode grunner for at akkurat den eksamenen gikk så dårlig? Cordelia Fines lakoniske kommentar setter det hele i perspektiv:

But don’t feel angry with your vain brain for shielding you from the truth. There is in fact a category of people who get unusually close to the truth about themselves and the world. Their self-perceptions are more balanced, they assign responsibility for success and failure more evenhandedly, and their predictions for the future are more realistic. These people are living testimony to the dangers of self-knowledge. They are the clinically depressed.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vår overdrevne tiltro til egen kunnskap er adaptiv, noe som vil si at det er en genetisk programmert egenskap som setter oss i stand til å overleve, gitt oss via evolusjonen. Når det å være utstyrt med et realistisk verdensbilde diagnostiseres som klinisk depresjon, sier det seg selv at det å ha urealistisk god selvtillit er et fortrinn i kampen om å overleve og å formere seg. Alt er likevel ikke tapt: Kognitive dissonanser er ubehagelige, men det er én ting hjernen elsker høyt nok til å godta litt ubehagelig akkomodering: Skryt og ellers høy selvtillit. Har man god selvtillit å støtte seg til, er hjernen mer villig til å akkomodere sine skjemaer. Jeg ønsker å tro at den genetiske programmeringen ikke er så ufravikelig at adferd og miljø ikke kan påvirke eller til og med endre den. Kanskje kan vi omgå kognitive dissonanser ved å lære oss hvordan de fungerer, eller i det minste kjenne igjen følelsen når den oppstår, og minske effekten den har på oss. Da kan vi forsøke å opptre mer analytisk i forhold til vår egen argumentasjonsrekke. Kanskje kan vi også ta i bruk vår innebygde irrasjonalitet på en rasjonell måte: Logikk tilsier at den beste måten å overtale noen til noe på, er å overøse dem med komplimenter. Den beste debatteknikk er dermed kanskje å være søt og snill.

Mem II: Musikklisten

Anathema og Arvids andre mem er et liste-/musikkmem. Man skal lage en liste over fem sanger man liker for øyeblikket, og gjerne linke til video.

• Som første låt velger jeg meg en låt av Branford Marsalis som jeg hører på hver eneste dag, av den enkle grunn at jeg har satt den som ringetone på telefonen min. Låta heter “Mo’ Better Blues”, og kan lyttes til her. Marsalis skrev den til filmen av samme navn, som kom ut i 1990, med Denzel Washington, Spike Lee og Wesley Snipes i rollene. Lee hadde også regi på filmen.

• Andre låt er også av en saksofonist, denne gangen en med det villedende navnet Bill Evans. Han spilte med Miles Davis allerede som 22-åring, og er, så vidt jeg kan bedømme, en av de fremste nålevende saksofonister. Stilen hans er uramerikansk — for tiden turnerer han med et “soulgrass”-konsept, en blanding av soul og bluegrass — og det er kanskje derfor han ikke er en så anerkjent jazzmusiker som han burde vært. For å lytte til musikken han lager, er det enklest å klikke seg litt rundt på hjemmesiden hans.

• Tredje låt er også av en saksofonist. Stan Getz er en av dem som har definert moderne jazz, og låta jeg vil nevne er standarden “It Never Entered my Mind,” som han fremfører sammen med trombonehelten J. J. Johnson på plata “Stan Getz and J. J. Johnson at the Opera House,” spilt inn i 1957. Ingen spiller ballader som Getz; plata anbefales på det varmeste.

• Fjerde låt blir faktisk ei hel plate: “I Took up the Runes,” av Jan Garbarek. Denne plata gjør noe med hele meg; den setter meg i transe. Å lytte til Garbarek er for meg en lutrende opplevelse. Se videoen under, og bli frelst, du også.

• Femte låt er den siste for denne gang, og hva passer vel bedre enn å la Jacques Brel, tårevåt og svett, be oss inderlig: “Ne me quitte pas“, mens sommer og meme-tid går mot slutten?