Det store spørsmålet vi ikke-troende konstant og ustanselig stiller oss er jo selvfølgelig om vi taper noe på å ikke tro på Den riktige Gud™. Tenk hvis, tenk hvis! Heldigvis har jeg funnet Svaret. Les videre!
Jeg tar utgangspunkt i gudene fra Kristendommen og Islam fordi disse er de mest relevante religionene i vårt samfunn, og fordi de hellige skriftene i Hinduismen er absurd store, mange, for meg uoversiktlige, kompliserte og, ikke minst, ukjente.
I både Islam og Kristendommen fortelles det om en gud som skal ha ansvaret for skapelsen av alt. Denne guden må nødvendigvis være svært komplisert av natur – all logikk tilsier at en skaper må være mer komplisert enn det den skaper. Eksempelvis er urmakeren mer komplisert enn uret, ingeniøren er mer komplisert enn datamaskinen og så videre. Dette vil logisk sett også innebære en ekstremt høy intelligens. Det er du sikkert enig i.
Så langt kan vi si at:
- En eventuell gud er ansvarlig for alt som finnes.
- En eventuell gud er mer komplisert, og mer intelligent, enn alt som finnes.
I Kristendommen og Islam er de hellige skriftene relativt enkle å holde styr på. Bibelen er på et par tusen sider, og inneholder (ifølge de kristne) den informasjonen Gud ønsker at mennesket skal ha fra skriftlige kilder. Muslimene hevder det samme om Koranen.
Da har vi altså:
- En eventuell gud er ansvarlig for alt som finnes.
- En eventuell gud er mer komplisert og intelligent enn alt som finnes…
- … men det vi trenger å vite om denne guden, kan kjapt og greit kokes ned til en bok på et par tusen sider.
I både Kristendommen og Islam er guden i stand til å vite alt og kunne alt. Dersom “alt” skal gi mening i forhold til hva en gud kan eller ikke kan, må vi nødvendigvis inkludere både alt som er og alt som ikke er. Vi setter alle mulige filosofiske konsekvenser av dette til side (og kommer tilbake til dem om en liten stund), og går ut fra det vi har så langt:
- En eventuell gud har skapt alt.
- Guden er mer komplisert (og også smartere) enn skaperverket…
- … men litterært sett er han ikke mer enn en litt drøy roman,
- hvor det beskrives at han vet, og kan få til, alt.
"Resuming History of Architecture" av "tochis". CC.
La meg her få minne leseren om at “alt” er et begrep vi ikke har mulighet for å forstå. “Alt” vil her inkludere alle partikler som finnes i hele universet (vet du hvor mange partikler nesa di består av, kanskje?), alle partikler som ikke finnes i universet, alt alt alt, fortid, nåtid, fremtid, alle former for tid vi ikke kjenner, alle andre dimensjoner vi ikke har forutsetninger for å forstå, alt alt alt. “Alt” er et begrep jeg ennå ikke har forklart godt nok, men det er fordi jeg, siden jeg er et menneske, ikke aner hva det er.
I både Bibelen og Koranen har vi en gud som har skapt alt (husk hva jeg sa om “alt”), er uendelig intelligent, komplisert og kapabel, og som til slutt finner det for godt å skape oss “i sitt bilde”, ifølge den hellige skriften. Jeg vil ikke begi meg ut på tynn teologisk is her, men holde meg til en moderne, vag, populær tolkning av hva “i sitt bilde” betyr:
Vi har “noe” av denne guden “i oss”.
Det vil si at vi har, på en eller annen måte, noe til felles med denne guden. Vi er litt som ham, selv om vår bittelille hjerne og vår latterlig lille forståelse av verden er i en litt annen klasse enn den vår skaper innehar. Siden vi har en dæsj gud i oss, vil det være fornuftig å gå ut fra at vi vil arbeide litt i samme gate som det han selv gjør. Av dette kan vi altså trygt gå ut fra at det vi mennesker gjør bra, vil denne guden gjøre enda bedre.
Kaster vi nå et blikk mot statistikken, ser vi at det vi gjør her i Norge er noe av det bedre som blir gjort i verden. Vi oppfordrer til toleranse, solidaritet og fred, og FN forteller oss at det som blir gjort i Norge er litt er bedre enn nesten alle andre løsninger i verden. FN forteller oss også at de som stort sett er enige med oss, også er flinke til å gjøre mennesker glade. Prøver vi nå å se på statistikken samtidig som vi ser på konklusjonen om at mennesker og denne guden vil nikke bekreftende til den samme hitlista, ser vi en artig ting: Vi og sjefen er enige om at glade folk er bra, og veien til glade folk er brolagt med toleranse, solidaritet og fred. Altså er toleranse, solidaritet og fred bra greier. Nå begynner det å bli mange ord her, så vi setter opp en ny liste:
- Denne guden vi hele tiden snakker om har gått hen og skapt “alt”.
- Guden er dødskomplisert og dødssmart
- og ordknapp
- men evnerik
- og synes at det er kult med toleranse, solidaritet og fred.
Og da, min venn, har vi kommet frem til det denne posten egentlig dreier seg om; nemlig spørsmålet
Hvem liker’n, egentlig?
Dersom det nå er slik at denne guden vi snakker om, som er så utrolig fantastisk at vi egentlig ikke har noen som helst forutsetning for å forstå ham i det hele tatt, skulle være i det minste forståelig for oss mennesker, må vi kunne anta at han er noenlunde enig med oss i hva som er bra for mennesker, og hva som ikke er det. Da må vi samtidig kunne gå ut fra at han er fan av toleranse, solidaritet og fred.
Grunnprinsippet i toleranse, solidaritet og fred, er et fenomen som har blitt populært i nyere tid (særlig etter Einsteins schlagerteori); nemlig relativitet; herunder også individualitet. Alle typer sannhet, estetikk, filosofi, kolikk og politikk er jevnbyrdige, og må underlegges den samme, allmenne kritikk før de kan godkjennes til bruk på mennesker. Således kan vi også dedusere at en eventuell gud er tolerant overfor disse greiene. Dermed kan man videre dedusere at denne guden vil være intet mindre enn fornøyd med at menneskene har hver sin (mer eller mindre fornuftige) oppfatning av hva man skal tro eller ikke.
Da blir konklusjonen slik: Gud synes alle, også ateister og scientologer, er ålreite folk. Hvis han i det hele tatt eksisterer, da.
4 Kommentarer
11. august 2008 at 2:37
Heihei Kjetil!
Kom over boggen din her og tenkte jeg skulle legge igjen en aldri så liten kommentar:)
Det er spennende å lese det du skriver. Men jeg har også noen kommentarer til denne siste posten…
Du er reflektert og konkluderer på en intr måte.
MEN….ready for some feedback?
Jeg var rent imponert over ordleggingen og drøftingen din i starten av posten. Derfor ble jeg nesten litt skuffet over slutten på teksten din. Jeg siterer:
“Således kan vi også dedusere at en eventuell gud er tolerant overfor disse greiene. Dermed kan man videre dedusere at denne guden vil være intet mindre enn fornøyd med at menneskene har hver sin (mer eller mindre fornuftige) oppfatning av hva man skal tro eller ikke.
Da blir konklusjonen slik: Gud synes alle, også ateister og scientologer, er ålreite folk. Hvis han i det hele tatt eksisterer, da.”
Jeg synes det er litt tynt å kun konkludere med ordet individualitet. Men det er gjort, og jeg skal ikke henge meg opp i det.
Hvis Gud er Gud, tror du ikke han da ønsker at mennesker skal tro på ham? At han ikke er fornøyd med at alle tror hva de vil og på hvem de vil?
Dessuten: du skriver i innledningen om “gudene i Kristendommen og Islam”. Dette er jo riktig, de er to ulike guder mennesker tror på. Nåen tror på den ene, noen på den andre. Men i resten av innlegget ditt snakker du kun om en gud som om han er den samme.
La oss si at konklusjonen din om at Gud liker toleranse, solidaritet og fred er riktig, da strider det i stor grad med f eks terrorister. De er ikke ute etter å skape solidaritet og fred, heller det motsatte.
En annen kommentar: “Gud synes alle, også ateister og scientologer, er ålreite folk. ”
JA,Gud synes faktisk at alle er ålreite folk. MEN, cluet er at de ikke gjør ålreite handlinger. Selv om elevene dine gjør onde handlinger, betyr ikke det at de er onde barn!
Til slutt, helt ærlig Kjetil, det betyr ingenting hva du gjør for at andre skal ha det bra, hvor tolerant du er, hvor mye fred du prøver å bringe i denne verden osv osv. Det som faktisk betyr noe når alt kommer til alt er at du er elsket med en evig kjærlighet, en kjærlighet så sterk at ikke noe eller noen kan bryte den. Ja, den er uforståelig for våre små hjerner, men den er fullt mulig erfarbar for våre hjerter og våre sinn. Alt koker ned til om du tror på den. Om du er villig til å si ja, og om du ønsker å ta i mot!!
En (kristen) venn av meg pleier å si at “det er bedre for meg å dø og oppdage at jeg tok feil, at det ikke finnes noen Gud, enn det er for deg å dø og oppdage at jeg hadde rett og at han faktisk eksisterer!”
Okei, kanskje du flirer litt nå og lurer på hvem denne crazy personen er, men jeg ber deg om å faktisk tenke over ordene. Du er en person som eropptatt av tanker, filosofi, religion,tro og tvil. Jeg vet det. Et blikk på bloggen din og det kommer klart frem.
Når du slår på lysbryteren tror du at det skal komme lys fra lampen. Når du setter deg på en stol tror du at den holder deg. Når du vrir om nøkkelen i tenningen tror du at motoren starter, og når du setter foten på gasspedalen tror du at bilen vil kjøre framover. Når du spiser en skive tror du at den blir fordøyd. Når du taster et nummer på mobilen og trykker ring tror du at du vil få kontakt i den andre enden. Når du slår på fjernsynet tror du at nyhetene og andre programmer blir vist. Og når du poster noe på bloggen din tror du at den blir publisert for hele verden. Du kan ikke se radiobølgene eller tyngdekraften, men du stoler på dem som sannheter allikevel. Har du noen gang prøvd å be til Gud og trodd på at Han hører deg og vil svare deg?? Hva har du å tape??
Sene nattetimers hilsen fra en som gikk i klassen din for leeeenge siden!
12. august 2008 at 21:25
Først av alt takker jeg så meget for skryt, og sier takk for sist! Jeg tror nok du allerede har lest denne teksten, hvis jeg husker riktig…
Du skriver at du synes “det er litt tynt å kun konkludere med ordet individualitet”. Jeg er selvsagt enig i at det er tynt, men jeg mener det er mulig å gjøre det, all den tid vi ikke-troende er ikke-troende fordi vi mener det er uærlig å late som om man tror. Argumentet vennen din presenterer, “det er bedre å tro og ta feil (fordi da forsvinner man bare, etter å ha levd et fullverdig liv), enn å ikke tro og ta feil (fordi da kommer man til helvete/forsvinner bare)”. Dette er et argument som er gjort kjent av den franske filosofen Blaise Pascal (1623-1662), og er gyldig kun dersom man kan velge om man skal tro på Gud eller ikke.
For meg, og for mange andre ikke-troende, agnostikere eller ateister, er tanken fjern; ikke bare fordi det ville ha vært en stor sosial omveltning. Det ville også være en indre omveltning, og da på et grunnlag man i utgangspunktet ikke aksepterer. Som du selv skriver, er det å tro på en gud en grunnleggende emosjonell ting, og jeg er en grunnleggende rasjonell fyr. Og det er mange som meg. Jeg kommer til å legge ut en post om mine grunner til å ikke tro (eller snarere grunnene til at grunnene for å tro ikke er gode nok). Følg med, følg med!
Du spør også: “Hvis Gud er Gud, tror du ikke han da ønsker at mennesker skal tro på ham? At han ikke er fornøyd med at alle tror hva de vil og på hvem de vil?” Jeg tror faktisk at han ville vært fornøyd med at man gjorde sitt beste, og at man la mer vekt på å fungere i et samfunn. Hadde jeg vært Gud (er det en blasfemisk hypotese?), hadde jeg i alle fall vært tolerant overfor dem jeg hadde skapt, og forventet mer av deres handlinger enn av deres tanker. Jeg ville likt det bedre om de lot være å drepe hverandre og respekterte sin plass i naturen enn om de satte alt inn på å tenke de rette tankene og føle de rette følelsene hele tiden. Fundamentalistiske religiøse terrorister ville jeg hatt lite til overs for. Du skriver: “JA,Gud synes faktisk at alle er ålreite folk. MEN, cluet er at de ikke gjør ålreite handlinger. Selv om elevene dine gjør onde handlinger, betyr ikke det at de er onde barn!”, og jeg er helt enig! Jeg mener det er slik at et menneske kan være godt, men gjøre onde handlinger (hva nå enn “ond” betyr), og at det vi bør fokusere på ikke er hva mennesket tenker, men hva det gjør. Både du og jeg tenker ting vi aldri sier og gjør, og det er kanskje like greit at det er sånn. Ved å få la tanken sveve, kan man kanskje klare å forstå hva som bør og ikke bør gjøres.
Når du skriver at “det betyr ingenting hva du gjør for at andre skal ha det bra, hvor tolerant du er, hvor mye fred du prøver å bringe i denne verden osv osv. Det som faktisk betyr noe når alt kommer til alt er at du er elsket med en evig kjærlighet, en kjærlighet så sterk at ikke noe eller noen kan bryte den,” tenker jeg at denne kjærligheten må være sterk nok til at jeg blir akseptert som jeg er. Skal jeg måtte gå på tvers av den personen jeg er for å kunne få ta del i det livet jeg ikke tror finnes? Skal jeg måtte tro noe jeg ikke tror for kanskje å oppnå noe noen blir oppdratt til å tro på?
Til slutt skriver du at man ikke kan se radiobølgene eller tyngdekraften, men at man stoler på dem som sannheter likevel. Det gjør vi, og vi vet hvorfor. Vi vet hva som kan stoppe eller annullere dem og vi vet hvordan vi kan måle dem. Når det gjelder Gud, vet vi ikke engang hva han er. Han kan per definisjon ikke måles, og vi kan dermed ikke vite noe om ham, annet enn det man føler. Og følelsene våre kan fortelle oss så mangt. Hvor forskjellig føles ikke verden når man er forelsket eller deprimert? Hvor forskjellig er ikke livet til mennesker med bipolar lidelse eller ADHD før og etter medisinering? Hva skjer egentlig med bevisstheten når man tar LSD?
25. august 2008 at 15:55
Ifølge Kristendom så blir jo alt du sier meningsløst helt fra starten av, når du begynner med “Hvem er bra nok for Gud”, og deretter skriver en rekke avsnitt om moral.
I hinduismen og buddhismen så snakkes det om karma, at om man f.eks. har oppnådd 51% karma i livet gjennom det man måtte ha gjort av moralske gjerninger, så blir man gjenfødt i det neste livet som noe bedre, som har større sjangse for å bli noe bedre etter det igjen om man fikk 99.99% karma enn førstnevnte eksempel.
Også I islam er skjebnen i uendeligheten avhengig av hva man måtte gjøre ut av livet her på jorden, men i dette tilfellet får man bare en sjangse.
Men i kristendommen går man altså ut fra at alle mennesker er født med 0% karma og at man på ingen måter kan oppnå noe mer uansett hva man måtte gjøre, siden vi allerede har en stamfar langt der bak som brøt båndet som holdt himmel og jord sammen. Men at siden Jesus har 100% karma og døde for oss og tok all vår negative karma på seg selv, men på en eller annen måte klarte å overvinne konsekvensene og overvinne døden, så er man garantert å være bra nok for Gud, siden Gud allerede har dømt sin egen sønn på våre vegne. Så da er det altså ikke moral det snakkes om i det hele tatt, men troen. Og troen vil i dette tilfelle være noe som skaper en kjedereaksjon som til slutt vil føre oss tilbake til det båndet som en gang var mellom oss selv og Gud.
Det var nok sikkert ikke en særlig bra forklaring, og jeg tror heller ikke at det på noen som helst slags måte er mulig å forklare det i detalj på en måte som vil passe inn i vår fornuft.
En intressang ting å merke seg er jo: Alle religioner synes å ha forestillinger om moral og guder. Hvor kommer disse forestillingene fra?
26. august 2008 at 20:20
Spørsmålet mitt er hvilket paradigme man skal bruke for å tenke på Gud. Dersom man, som jeg gjør i innlegget, går ut fra at det som (tilsynelatende?) er til det beste for menneskene, er til det beste for menneskene fordi vi er delvis guddommelige, kommer man jo frem til min konklusjon. Det er statistisk sammenheng mellom vellykkede og lavt religiøse stater, og det omvendte er i alle fall sant: Jo høyere grad av religionsutøvelse et land har, jo dårligere går det. Teksten min viser konsekvensen av det.
Du forteller at det er troen som er kriteriet for å bli godtatt av Gud. Jeg ser det slik at det må være feil, så lenge guddommeligheten er i oss alle (i alle fall så lenge man ikke påstår at djevelen er ute på vift). Er vi allerede (delvis) guddommelige, er det rimelig å anta at Guds vilje sammenfaller med vår. Er dette sant, er det stater hvor pluralismen råder som er mest i tråd med Guds vilje.
Det er ellers interessant at du sier at forklaringen nok ikke kan passe inn i vår fornuft, siden det er fornuften vi nødvendigvis må bruke for å kunne forstå hva man skal gjøre for å tjene Gud på best mulig måte. Det er ikke følelser som er grunnen til at mennesker tror Jesus døde på korset, og at selve troen er veien til frelse, det er fornuften. Fornuften blir brukt til å sette sammen en personlig teologi, før det hele blir overgitt til emosjonene; eventuelt blir en personlig teologisk hypotese forandret dersom emosjonene skulle tilsi at en forandring kreves — men da også på bakgrunn av en form for rasjonalisering. Og ratio (i rasjonalisering/ratio-nalisering) betyr fornuft, så man kommer rett og slett ikke unna fornuften, selv ikke i religiøse spørsmål. (Og hva fornuften er, er jo en diskusjon i seg selv.)
Når det gjelder religioners forestillinger om moral og guder, er dette et interessant spørsmål, og jeg tror faktisk det er så enkelt som at religion er et forklaringsmessig (hvor kommer vi fra? Hvorfor?) og normativt (du skal/du skal ikke) prosjekt. På den tiden da religionene oppstod var det slike forklaringer som var mest fornuftige, rasjonelle, mens det nå finnes alternative forklaringsmodeller.