Lubben, med skjeve tenner

"888" av Denis Collette

Når den beste ikke vinner likevel, er vi vant til å reagere. I dette tilfellet var det Yang Peiyi som sang “Ode til moderlandet” under Beijing-OLs åpningsseremoni, men hun var ikke pen nok til å fremføre den under åpningsseremonien, så en annen liten jente, Lin Miaoke, ble satt til å mime.

OL-komiteen ser det slik at “den beste vinner”, ifølge NRK, ved at den som sang best fikk fremføre sangen, og den som så best ut fikk vise seg frem. Jeg mener ikke det er galt at IOC (OL-komiteen) støtter Kinas valg, men jeg mener argumentasjonen deres er helt på villspor.

- Jeg ser ikke noe galt med det. Det er akkurat som i idretten, der treneren kan bytte ut spillere før finalen. De ville sørge for at både sangen og framførelsen var slik de ønsket, sa IOC-direktør Gilbert Felli.

Som jeg overhørte en av de unge, kvikke radiojentene på P3 si, er dette ikke i nærheten av slik idretten fungerer. Hun som hopper høyest, får være med i konkurransen, uansett hvordan hun ser ut. Idrettsutøvere vinner konkurranser fordi de er flinke, ikke på grunn av utseendet.

Kong Harald V kommenterer saken slik:

- Jeg har lest det jeg også, og jeg synes jo det er litt spesielt, for å si det mildt. (…) Jeg synes jo ikke det er så veldig bra. Men de vil vel forsøke på sin egen måte og i sin egen kultur å gjøre det best og penest mulig utad for oss som er gjester, sier kongen.

Her mener jeg Kongen er inne på det som er veldig lett å glemme: Kina er et enormt, folkerikt, forholdsvis lukket land, med helt andre tradisjonsrøtter enn det vi har. Mens vi her i Norge i 1000 år har vevet kristendom inn i vår egen kultur, til den grad at 83% av alle nordmenn synes det er greit å være registrert i statskirka, har Kina kun omtrent 1% kristne. Dette alene utgjør en formidabelt forskjellig kulturell base.

"Great Wall" av "zsoolt".

Kina har i tusenvis av år (med enkelte opphold) vært styrt av én hersker eller én herskerfamilie, og herskerrollen har gått i arv. Det siste dynastiet, Quing-dynastiet, tok slutt i 1911, da unge offiserer igangsatte en revolusjon som ledet til den første kinesiske republikk, som senere ble overtatt av den neste, som igjen ble overtatt av dagens. Av alle disse er det den nåværende som har vært mest villig til å tillate mennesker personlig frihet, og selv det vi ser i dag, med all sin sensur er muligens det vi kan kalle en fri stat — sett med kinesiske øyne.

Saken er nemlig den at vi ikke kan regne med å sitte her i Norge og titte bort på land som er fundamentalt forskjellig fra vårt, og regne med å forstå det vi ser. Hvordan ser ikke vi potetbønder og oljeutvinnere ut for dem? Man skal ikke lenger enn til Midt-Østen for å oppleve liten forståelse for hvordan vi lever vårt liv her. Vi lar “våre kvinner” kle seg som “horer”, vi lever “ugudelige” liv, “vantro” som vi er. Selv ifølge hjemlige kritikere har vi nordmenn lite respekt for annerledestroende spesielt og religiøse generelt. Hva gir oss rett til å kritisere kineserne for å ta et valg som tjener deres land best slik de ser det?

Det er ikke dermed sagt at alt er i orden, og at det de gjør er ok fordi de selv synes det er greit. Vi skal fortsatt ha rett til å bedømme deres handlinger, deres moral og menneskesyn. Men vi er nødt til å akseptere at vi alltid gjør det ut fra vår egen måte å se ting på, og at den ikke er den eneste. Personlig tror jeg at vårt fokus på menneskelig frihet og solidaritet er en helt riktig måte å tenke samfunn på, men jeg kan ikke presentere solid argumentasjon for det. I bunn og grunn er det synsing som “jeg liker at de fleste har det bra”, “jeg liker at jeg selv kan ha frihet til å velge mitt eget liv”, “jeg mener staten skal være til for menneskene og ikke omvendt” og lignende argumenter som ligger til grunn for både den staten vi har i Norge og de statene vi finner i Europa generelt. Selv Menneskerettighetstraktaten og FNs levekårsundersøkelser omhandler ting vi i den vestlige verden mener er viktig — og som kanskje ikke er like relevant i et annet samfunn.

Her, som i all annen filosofering, er det viktig å ikke la seg lokke av teleologisk tenking. Det er ikke gitt at “målet” er en form for europeisk styresett og menneskesyn. På samme måte som at verdens dyrearter er bevis på at bevissthet ikke er det eneste mulige resultatet av milliarder av års evolusjon, er det ikke gitt at stater må bevege seg mot det samme mål; mot den samme moral; mot den samme struktur. Utfordringen ligger ikke i å gjøre alle andre lik oss selv. Den ligger i å akseptere andres særpreg, og i å overlate til dem å styre sin egen utvikling.