Lørdag 26. juli 2008 kom dette debattinnlegget på trykk i Fædrelandsvennen (lokalavisa for Kristiansandsregionen). Noen ganger blir jeg oppgitt over hvor tynn argumentasjon folk kan tillate seg å bruke.
Foto: Phillippe Leroyer
Moralsk riktig, moralsk galt
Gunnar Arntsens innlegg 19. juli, “Hva nå, Senterpartiet?”, diskuterer Sp’s utvikling fra et kristent parti, med en kristen formålsparagraf, til et sekulært parti som støtter den nye ekteskapsloven. Arntsen utviser genuin integritet ved å ta avstand til partiet på politisk grunnlag, men er virkelig dette grunnlaget så solid?
«Vi kan ikke endre verken Bibelen eller norsk lov om noen ikke er A4 og faller utenfor», skriver Arntsen. Når det gjelder Bibelen er teologien som fag et bevis på det motsatte — man endrer riktignok ikke teksten (i alle fall har man ikke gjort det i noen særlig grad siden kirkekonsolideringen på 300-tallet), men man endrer tekstens betydning. I Den norske kirke har Helvete etter hvert blitt avskaffet, og eksistensen av såpass forskjellige kirkesamfunn som de ortodokse og Jehovas Vitner, forteller oss at Bibelen eksisterer i forskjellige former, selv om den bare er én tekst. Norges lover er enda mer dynamisk: Frem til 1851 var det ulovlig å slippe jøder inn i landet, og jesuitter frem til 1956. Er ikke disse nettopp mennesker som ikke er A4, og som faller utenfor, når “standarden” var protestantisme? Dette var mennesker som led av “feil” religiøs overbevisning, og ikke av kjærlighet rettet mot “feil” kjønn; deres særegenhet var av tankemessig art, ikke fysisk. Videre er det første av de ti bud er at man ikke skal ha andre guder enn “meg”, mens de fleste av Norges kristne viser annerledestroende en respekt for sin annerledeshet, som homofile fratas. Kan virkelig kjærlighet utgjøre en så stor trussel mot kristendommen?
«Det som før var moralsk forkastelig er nå blitt moralsk riktig, og det som før var moralsk riktig er nå blitt moralsk galt», skriver Arntsen. Han refererer til Sp’s nyuttalte støtte til at homofile par kan adoptere barn, og poenget hans er veldig godt. Jeg, for min del, er veldig glad for at vi ikke lengre synes blodhevn er moralsk riktig, slik det var i vikingtiden, og jeg synes det er helt i orden at vi ikke lengre henretter forbrytere offentlig ved halshugging, slik vi gjorde på 1800-tallet; de fleste har sluttet med slavedrift også. Motsatt tar vi i vår tid vare på mennesker med funksjonshemming, mens dette både i romertiden og under nazismen var moralsk forkastelig. Ja, det som før var moralsk forkastelig, er nå blitt moralsk riktig, og det som før var moralsk riktig, er nå blitt moralsk galt. Og det er ingenting i veien med det.
Det som kjennetegner den nye ekteskapsloven, er de folkevalgtes evne til fremsyn og historisk bevissthet. Nye oppdagelser forklarer homofili som en tilstand som er akkurat like naturlig og uvillet som heterofili, og sosiologisk forskning viser at det ikke er grunn til å tro at barn som vokser opp med homofile foreldre lever dårligere liv enn andre. Mobbeforskere avfeier ytre trekk, som foreldres seksualitet, som grunnlag for mobbing, og enkelte hjerneforskere mener å kunne se likhetstrekk mellom kvinnehjerner og mannlige homofiles hjerner. Det er forskning som dette som ligger til grunn for den nye ekteskapsloven, samt en tanke vi alle kan si oss enige i, og som mange av denne avisens lesere kjenner opphavet til: «Men størst av alt er kjærligheten.»
Nå er det riktignok nøyaktig helt likegyldig for diskusjonen om ekteskapet hvorvidt homofili er naturlig eller ikke. Det er konstatert et avvik, akkurat som det å være venstrehendt eller å ha rødt hår er det.
Men å gå ut i fra dèt faktum og til skrittet å si at det er galt, innebærer at en også må si at rødt hår eller venstrehendthet er galt. Det er det vel neppe noen som gjør. Til og med Hitler likte vel rødt hår, ettersom det var nordisk
Jeg mente før at ekteskapet bare er for mann og kvinne, men har snudd.
At kirker skal holde fast på et tradisjonelt syn ser jeg på som en selvfølge, men her er det viktig å skille klint fra hvete. Eller religion fra politikk om du vil.
Du har selvfølgelig helt rett, og det er for meg helt uforståelig at mennesker klarer å bruke så mye energi som de gjør på å forsvare noe som egentlig ikke lar seg forsvare uten å måtte ty til sirkelargumentasjon av den verste sorten. Kanskje det er disse kognitive dissonansene jeg har nevnt i en annen post, vi gjør så mye for å slippe unna…
Når det gjelder forskning så kan vi vel slå fast met det samme at her er man langt unna noen konklusjon om hverken det ene eller det andre.
Men det er jo ikke til å komme unna at det finnes personer som uttrykker at de har en fastlåst seksuell tiltrekning ovenfor personer av det samme kjønn.
Og hva kan vel noen gjøre med dette?
Du nevner moralsk relativitet. Og det er jo interessant å merke seg at det er i nåværende eller tidligere erklærte kristne land at man nå ser den største aksepten for homofili. Før i tiden her til lands, når kristendommen enda ikke hadde fått fotfeste var ikke dette like akseptert:
” http://no.wikipedia.org/wiki/Seid En mann kunne også drive med seid, men han nøt ikke samme respekt som volven. Seid ble primært regnet som kvinnelig aktivitet. En seidmann ble beskyldt for egri, det vil si mannlig homoseksualitet, noe vikingen mente var svært skammelig. Sagaen forteller at en av Harald Hårfagres sønner med samekvinnen Snøfrid, var seidmann. Kongen lot ham brenne inne på Hadeland sammen med en hel flokk seidmenn.”
Og i de fleste islamske land er dette bannlyst, og i noen tilfeller fører det til dødsstraff.
Også i India, hinduismens og buddhismens vugge, er det livstid i fengsel dersom noen begår den kriminelle handlingen å utføre homoseksuell sex.
Så det er jo intressant å merke seg at nettop kristendommen blir så hardt utsatt for kritikk, når kristne talsmenn protesterer mot mer liberale lover.
Men er kristendommen i seg selv fiendtlig innstilt til homofili?
I de opprinnelige tekstene som bibelen består av i dag, vil ikke ordene “homofil” eller “homofili” være å finne et eneste sted.
Det eneste dette nevnes konkret som en handling, er i mosebøkene, der “menn som ligger med menn” blir betraktet som noe urent, slik som f.eks. også menstruerende kvinner og menn som har hatt sædavgang eller slik som avføring blir regnet som noe urent.
Så med utgangspunkt i judaisme, så er ikke homoseksuelle aktiviteter forenlig med å være en praktiserende judaist som går i synagogen.
Men ifølge kristendommen, så ble den Hellige Ånd gitt til selv urene hedninger, uomskjærte og de som spiste ikke-kosher mat, så på denne måten mener kristne at Gud godkjente kristne, ikke på bakgrunn av om de var rene eller ikke, og ikke om de holdt moseloven eller ikke, men på bakgrunn av den troen de har.
Og nettop de “lave” og “avskydde” i samfunnet blir trukket frem som eksempel på hvem Gud utvalgte i verden, så homofile hører vel absolutt til hos de som kan oppnå evig liv – sett ifølge kristendom.
Men kan homofile leve i homofile forhold og fortsatt betegne seg selv som kristne? Og kan de gifte seg som heterofile par? Det er jo en diskusjon i seg selv.
Émile Durkheim sier mye interessant om religioner og samfunn, og en av hans mest berømte teser handler om forskjellig religiøs tilhørighet og selvmord. Du skriver at «det er jo interessant å merke seg at det er i nåværende eller tidligere erklærte kristne land at man nå ser den største aksepten for homofili», noe som sammenfaller med det Durkheim mente han hadde kommet frem til: Han viste empirisk at det var lavest selvmordsrate i jødiske samfunn, høyere selvmordsrate i katolske samfunn og høyest selvmordsrate i protestantiske samfunn. Med dette mente han å se at en religion hvor samhold var viktig var bra for samfunnet og dermed bra for menneskene, mens en individualiserende religion som protestantismen var skadelig for samfunnet nettopp fordi den var individualiserende og dermed motarbeidet samholdet samfunnet krever.
I Norge har vi vært protestanter i mange hundre år, og har dermed lenge vært vant til å være individualister. Det er da kanskje ikke så overraskende at man i større grad aksepterer andres rett til å være seg selv?
Ellers er det interessante tanker du har om at man skal godta de homofile nettopp fordi de ikke er «A4» (i konservativ forstand). Om bare alle kristne tenkte slik!