Foto: Celeste
Dagbladet slår i dag på stortromma og forteller oss med brask og bram at det nå er «vitenskapelig bevist» at vi nordmenn ikke liker finkultur, og at det er en god ting. Det kan altså tolkes dithen at FrPs klagesang om norsk elitekultur også synges av den jevne nordmann, selv av dem med høyere utdanning.
I Dagbladet står følgende:
De høyt utdannede vil for enhver pris ikke være nedlatende. De nekter å felle dommer ? [sic] verken når det gjelder kulturen selv, eller de som tar den i bruk. 7 av 10 var «helt uenige» når de ble spurt om det går an å si «at Dag Solstad er en bedre forfatter enn Anne Holt.» Å si noe sånt ville være uttrykk for en «typisk arrogant holdning», fastslår en advokat fra Bergen. En siviløkonom fra Kristiansand er enda tydeligere: Hvis en litteraturviter kom til ham og påsto at Karl Ove Knausgårds bøker var mer verdt enn en krimroman, da ville han synes «synd på» ham: «Jeg ville synes det var stakkarslig».
Alle potensielle feilkilder satt til side (og de er mange): Er dette virkelig et uttrykk for at elitetenkingen er på vei ut, eller er det et uttrykk for at elitebegrepet bør oppdateres?
Det nevnes også i artikkelen: Den innflytelsesrike, franske sosiologen Pierre Bordieu snakker om «kulturell kapital» som summen av høyverdikulturen en person er i besittelse av – det vil si all den kjennskap hun har til klassisk musikk, «store» romaner (f.eks. hovedverk av Dostojevski, Tolstoj, Solstad, Hamsun og så videre); kulturelementer som vi tradisjonelt sett forbinder med “overklassen”, dem med høy utdanning, høystatusyrker og eiendom.
Norge er imidlertid ikke som Frankrike (selv om flagget vårt er delvis basert på det franske), og særlig ikke med tanke på sosiale strukturer. I Frankrike er den sosiale strukturen sterkt hierarkisk oppbygd, både sett ut fra politisk makt, pengemakt og sosial makt. For eksempel får du passet ditt påskrevet dersom du antar at du kan gå til en statlig ansatt byråkrat og tro at du kan kreve din rett. Det er det nemlig byråkraten som bestemmer om du kan. Hvorfor? Fordi det er hun som sitter bak skranken, ikke du. På samme måte blir en rik og/eller mektig mann oftest ansett for å være en stor mann (for de er som regel menn).
Foto: Ian Muttoo
Her hjemme på berget, som artikkelen også nevner, er det arbeiderklassen som er den mektige. Rike og mektige nordmenn som Kjell Inge Røkke, Idar Vollvik, Ola Mæle og Olav Thon er nødt til å fremstå som folkelige for å kunne hevde seg sosialt i vårt land, mens deres pengemakt og innflytelse sannsynligvis ville vært nok til å være en “stor” mann i Frankrike. Nevnte Ola Mæle, som ble hengt ut av Martin Kolberg (Ap), måtte argumentere for at selskapene hans innbrakte mye til statskassa, selv om han selv bare stod oppført med 200 kr i personlig skatt i 2006. Hadde han ikke gjort det, ville det vært det samme som å ta politisk og sosialt selvmord. Dermed er begrepet «kulturell kapital» ikke like relevant her oppe som der nede.
Det er derfor ikke overraskende at sitatet over er slik det er. Det «riktige» er å være en av middelklassen; en av folket; en av oss nordmenn. Skulle man da kunne si at Dag Solstad er en bedre forfatter enn Margit Sandemo? Skulle man da kunne si at det er forskjell på høyverdig litteratur og kioskromaner?
Det er forskjell på høyverdig litteratur og kioskromaner. Jeg liker gode bøker bedre enn dårlige. Men jeg er også enig med de høyt utdannede: Jeg vil heller ikke være nedlatende. Hvorfor skulle jeg føle behov for å fremme meg selv på bekostning av andre? Den formen for selvhevdelse overlater jeg til Janne Haaland Matlary; der er hun ekspert.
For saken er nettopp denne: Dersom man skal kritisere folk utfra deres kulturelle preferanser, røper det ingenting annet enn at man selv er avhengig av å stille seg på andres skuldre for å klare å holde hodet over vannet. Derfor antyder jeg at elitetenkingen bør forandres:
Hva hadde vel vært bedre enn å anse de tolerante for samfunnets elite?
Jeg tagger Arachne, fordi hun også skrev en spennende tekst om den samme artikkelen.
Godt skrevet. Etter min mening er den gode smak åpen og tolerant.
Har skrevet et innlegg om samme sak på min ganske ferske blogg:
http://slaraffen.blogspot.com/2008/08/ingen-kulturkrig-i-slaraffenland.html
Jeg fortsetter linkingen, for vi hadde nettopp en interessant diskusjon om dette på Anathema sin blogg . Se nederst i kommentarfeltet her:
http://anathemablog.blogspot.com/2008/08/dagsavisens-uutholdelige-letthet.html
Jeg takker for hyggelige og interessante kommentarer. I forlengelsen av det hele kan jeg nevne at jeg i dette øyeblikk holdes våken av at en av naboene i min bygård på Majorstua spiller kormusikk, muligens Arvo Pärt. Høyt. Klokka halv tre natt til lørdag. Er det finkultur?
‘gjesp!
Kjetil,
Flott side dette, jeg hadde skrevet en lengre kommentar, men denne forsvant da jeg trykket på “Submit” og hadde glemt å ta med e-post adressen min.
Jeg er enig med deg, hvorfor ikke oppdatere elitebegrepet?
Da risikerer man å rokke ved noe Matlary tilsynelatende mener man ikke skal og kan endre på.
Men, når hun bruker Frankrike og dets samfunn som begrunnelse, er vel dette bare et ytterligere argument i favør av å à jourføre begrepet “elite”.
Jørgen: Trist med kommentaren din! Ja, Matlarys henvising til det franske samfunnet er i mine øyne å ta noen skritt tilbake, eller i det minste ut av den norske sfæren. Det som skjer her i landet er ikke det samme som det som skjer der nede, og det er det heller ingen grunn til å ta så tungt, etter min mening. Dog er det ikke slik å forstå at jeg mener Frankrike er et dysfunksjonelt samfunn; jeg mener snarere at det er feil å forsøke å forandre vårt samfunn i henhold til et annet.
Det samme gjelder forøvrig skoledebatten, der mange skoleledere har blitt instruert om å «se til Finland», mens et forholdsvis samstemt pedagogkorps kun kan informere oss om at forskningen i hovedsak viser at den finske skolen fungerer svært bra i Finland, og at det ikke nødvendigvis er mulig å kopiere den til norsk bruk. Det er snakk om to forskjellige skolesystemer i to forskjellige land, med to forskjellige kulturer, hver sin historie, hvert sitt (litt) forskjellige verdigrunnlag og hver sin nasjonale identitet. Det er ikke sikkert at det som funker der borte uten videre ville funket her.
Haakon: Jeg er litt usikker på hva du mener, men jeg vil si tusen takk for at du både leste innlegget og tok deg tid til å kommentere.
Burde man ikke egentlig gå til dokter dersom man må lese andres dom over en bok, før man selv gjør seg opp en mening?
Kan ikke være lett å være unyttig bokorm i dagens Norge: Først leser man seg gjennom meter på meter med tunglest vissvass, og så er det ingen anseelse å vinne! Hvor er vel verden urettferdig.
Bertrand Russell skal ha sagt at «det er to grunner til å lese en bok; den ene er for gleden av det, den andre er for å kunne skryte av det.» Akk om skjønnlitteratur (god sådan) kun var godt for det sistnevnte!
På den måten kan vel en si at populismen står sterkere i Norge enn i for eksempel Frankrike? I så måte er det kanskje ikke så ille å skrive Dostojevski [sic] feil.
Hehe. Det er mitt eneste håp!