Endelig kom det en anmeldelse av boken «De velvillige» av Jonathan Littell, en bok jeg har sett oppstilt i en masse bokhandler siden den kom ut. Dagbladet og NRK skriver i hovedsak at det er en «ubehagelig» bok, fra 2. verdenskrig, i hvilken man blir tvunget til å ta bøddelens side, og å lytte til hans argumenter og forsvar for det han har gjort. I psykologien finnes det mange interessante paralleller, og et av de mest utpregede forsøkene er Stanley Milgrams lydighetseksperiment. I tillegg går det kanskje an å trekke inn «locus of control»-begrepet — og hvem vet, kanskje vi også kan relatere dette til religionsutøvelse?

Oppsett for lydighetsforsøket

Oppsett for lydighetsforsøket

Milgrams lydighetseksperiment

Stanley Milgram foretok på 60- og 70-tallet en rekke forsøk om lydighet. Eksperimentet var satt opp i to rom, med en «eksperimentsleder» (E) og en «lærer» (T), en vegg mellom disse to og «eleven» (L). Sistnevnte skulle stadig få spørsmål, og dersom han svarte feil, skulle han få støt, administrert av «læreren». Graden av elektrisk spenning skulle økes for hvert gale svar, og høyeste spenning var 450 volt.

Forsøkspersonen ble ønsket velkommen ved inngangen, og man foretok en fiktiv loddtrekning om hvem som skulle være elev og lærer. Dette var imidlertid bestemt på forhånd, og den som skulle spille forsøksperson var opplært til rollen; han hadde fått instruks om hvordan han skulle opptre når han fikk «støt».

For han fikk jo selvfølgelig ikke støt på ordentlig. Forsøkspersonen, «læreren», fikk i starten av eksperimentet et støt på 45 volt, for å overbevises om at handlingene hans virkelig skulle få konsekvenser for «eleven». Når «læreren» under eksperimentet trykket på knappen på sitt kontrollbord for å administrere støt til forsøkspersonen, skjedde det ingenting annet enn at et lydbånd med lydeffekter ble spilt av.

«Eleven» hadde fått opplæring i å skrike mer og mer intenst ettersom strømstyrken øktes, til han til slutt skulle trygle om at eksperimentet måtte stanses, i noen varianter klage over hjerteproblemer, før han til slutt ikke skulle lage noen lyd, og slutte å avgi svar. Vi kan muligens anta at forskningsetikken er en annen i dag enn for 45 år siden.

Resultatene var nedslående. I forkant av undersøkelsen hadde et antall psykologistudenter fått i oppgave å anslå hvor mange som ville fortsette å gi støt helt opp til 450 volt, tross i «elevens» bønn om å få slippe. Studentene oppga i snitt at de mente 1,2% av forsøkspersonene ville gå helt til topps av skalaen.

I virkeligheten var det 65% som gikk helt til topps. Nesten to tredjedeler. Ingen ga seg før de var kommet til 300 volt.

Det viste seg at det som hadde størst innvirkning på forsøkspersonenes underdanighet, var fysisk nærhet til eksperimentlederen. Når forsøket en gang ble gjentatt med kun telefoninstruks om å gi støt, uten en eksperimentsleder i samme rom som forsøkspersonen, var det mange færre som gikk helt til topps (21%).

I «De velvillige» møter vi en bøddel fra andre verdenskrig, og hvordan han rasjonaliserer sine handlinger under krigen. Jeg har ikke lest boken, men det aner meg at bildet av hovedpersonen, Maximilien Aue, er mangefasettert. Imidlertid er det nok den lydigheten Milgram avdekket som vil måtte være et sentralt fundament; evnen vi alle har til å underkaste oss grusomme ordre kun fordi de er ordre. Det er ikke uforståelig at mennesker blir forandret til maskiner når de ikke føler at de har noen kontroll over sitt liv.

Pickersgill Reef

Foto: Pickersgill Reef

Locus of control

For deri ligger nemlig kjernen: Dersom vi anser våre liv for å være et resultat av ytre faktorer, legger vi ansvaret for våre handlinger et annet sted enn hos oss selv. Slik generalene under Nürnbergrettsakene sa at deres oppgave var å være ledernes forlengede arm, kan også vi andre se på våre handlinger som nødvendige konsekvenser av forutgående hendelser, eller for oss ukontrollerbare funksjoner av et for oss ukontrollerbart omkringliggende system.

Psykologen Rotter lanserte i 1966 begrepet «Locus of control». «Locus» kan kanskje oversettes med «sted» eller «utgangspunkt», jf. «lokasjon». Begrepet refererer til et menneskes oppfatning om hvorvidt det er en aktør, som har kontroll over sitt eget liv, eller om det er en brikke, som blir kontrollert «utenfra». Aktører, mennesker som ser på seg selv som herre over sitt liv, kalles indrestyrte, og er mer tilbøyelige til å ta ansvar for sine egne handlinger, til å hjelpe andre, til å bli frisk av sykdom, til å leve lenge, til å gjøre det bra på eksamen og så videre. Motsatt vil brikker, ytrestyrte mennesker, oppfatte seg som en kasteball uten særlig evne til å påvirke verden rundt seg.

Det er lite sannsynlig at det finnes rent indre- eller ytrestyrte personer. Eksempelvis finnes det ting vi er fullstendig ute av stand til å kontrollere, som for eksempel tyngdekraften, og det finnes også ting vi velger å underkaste oss. Jeg er for eksempel helt sikker på at det finnes indrestyrte religiøse.

Religiøs lydighet

Greg Westfall

Foto: Greg Westfall

Ordet Islam betyr «underkastelse», og da trenger jo ikke det noen videre kommentar. I Kristendommen er det eneste nødvendige offer at man gir sin tro, sin indre overbevisning, til Jesus. Man må underkaste seg troen på Guds eksistens for å bli frelst; man må prinsipielt sett oppgi sin tankefrihet for å få komme inn i varmen. Hva man skal tenke om Jesus og Gud er ikke valgfritt om man skal oppnå frelse, og det er ikke lov til å forelske seg i hvem som helst («homofili går mot hva Islam står for», «alle homofile er besatt av demoner»). Disse offer, denne underkastelse, skulle man tenke at man kunne attribuere til personens tendens til å se på seg selv som ytrestyrt.

Det er også lett å finne eksempler på korrelasjon mellom ytrestyring og religiøsitet. Man kan nevne inkvisisjonen, slakting av hekser og muslimer fra de kristnes side, som hver har måttet kreve en viss grad av lydighet, og man kan nevne 11. september, Irak, Iran og så videre fra Islams side, hvor lydighet og underkastelse også nødvendigvis har vært tilstede. Imidlertid er det også lett å påvise korrelasjon mellom bart og ansvar for folkemord. Det er nemlig ikke så enkelt.

I Bibelen finner man jo en hel del referanser til Jesu utvisning av empati, noe som statistisk sett ikke sammenfaller med en ytrestyrt personlighet. Det finnes også en hel del kristne filosofer, som f.eks. Jean-Luc Nancy, hvis syn ligger svært tett opptil den areligiøse eksistensialismen. (Da kan man jo på den andre siden spørre hva dette behovet for å tro på «noe», og helst den guden man har hørt om siden man var en neve stor, bunner i.)

Befalingen

Maximilien Aue, som sannsynligvis beskrives som en hovedsaklig ytrestyrt mann, er nok ikke så spesiell som man kunne tenke. Dersom Milgrams eksperiment stemmer overens med virkeligheten, ville de fleste av oss være i stand til å gå skremmende langt i å utføre ordre, enten denne kommer fra Gud eller nærmeste overordnede. Den kanskje viktigste leksen vi kan lære av dette er dermed kanskje denne: Husk at personligheten ikke er statisk. Vi konstruerer vår egen virkelighet; vi velger hvem vi er, vi velger hvordan vi skal fremstå, vi velger å velge. Det verste vi kan påføre oss selv, er å frata oss selv troen på at vi bestemmer hva som skjer i vårt liv.

Derfor: Gå ut og gjør alle folkeslag til indrestyrte, ansvarlige, empatiske, hyggelige, pene og trivelige mennesker.