Endelig kom det en anmeldelse av boken «De velvillige» av Jonathan Littell, en bok jeg har sett oppstilt i en masse bokhandler siden den kom ut. Dagbladet og NRK skriver i hovedsak at det er en «ubehagelig» bok, fra 2. verdenskrig, i hvilken man blir tvunget til å ta bøddelens side, og å lytte til hans argumenter og forsvar for det han har gjort. I psykologien finnes det mange interessante paralleller, og et av de mest utpregede forsøkene er Stanley Milgrams lydighetseksperiment. I tillegg går det kanskje an å trekke inn «locus of control»-begrepet — og hvem vet, kanskje vi også kan relatere dette til religionsutøvelse?
Oppsett for lydighetsforsøket
Milgrams lydighetseksperiment
Stanley Milgram foretok på 60- og 70-tallet en rekke forsøk om lydighet. Eksperimentet var satt opp i to rom, med en «eksperimentsleder» (E) og en «lærer» (T), en vegg mellom disse to og «eleven» (L). Sistnevnte skulle stadig få spørsmål, og dersom han svarte feil, skulle han få støt, administrert av «læreren». Graden av elektrisk spenning skulle økes for hvert gale svar, og høyeste spenning var 450 volt.
Forsøkspersonen ble ønsket velkommen ved inngangen, og man foretok en fiktiv loddtrekning om hvem som skulle være elev og lærer. Dette var imidlertid bestemt på forhånd, og den som skulle spille forsøksperson var opplært til rollen; han hadde fått instruks om hvordan han skulle opptre når han fikk «støt».
For han fikk jo selvfølgelig ikke støt på ordentlig. Forsøkspersonen, «læreren», fikk i starten av eksperimentet et støt på 45 volt, for å overbevises om at handlingene hans virkelig skulle få konsekvenser for «eleven». Når «læreren» under eksperimentet trykket på knappen på sitt kontrollbord for å administrere støt til forsøkspersonen, skjedde det ingenting annet enn at et lydbånd med lydeffekter ble spilt av.
«Eleven» hadde fått opplæring i å skrike mer og mer intenst ettersom strømstyrken øktes, til han til slutt skulle trygle om at eksperimentet måtte stanses, i noen varianter klage over hjerteproblemer, før han til slutt ikke skulle lage noen lyd, og slutte å avgi svar. Vi kan muligens anta at forskningsetikken er en annen i dag enn for 45 år siden.
Resultatene var nedslående. I forkant av undersøkelsen hadde et antall psykologistudenter fått i oppgave å anslå hvor mange som ville fortsette å gi støt helt opp til 450 volt, tross i «elevens» bønn om å få slippe. Studentene oppga i snitt at de mente 1,2% av forsøkspersonene ville gå helt til topps av skalaen.
I virkeligheten var det 65% som gikk helt til topps. Nesten to tredjedeler. Ingen ga seg før de var kommet til 300 volt.
Det viste seg at det som hadde størst innvirkning på forsøkspersonenes underdanighet, var fysisk nærhet til eksperimentlederen. Når forsøket en gang ble gjentatt med kun telefoninstruks om å gi støt, uten en eksperimentsleder i samme rom som forsøkspersonen, var det mange færre som gikk helt til topps (21%).
I «De velvillige» møter vi en bøddel fra andre verdenskrig, og hvordan han rasjonaliserer sine handlinger under krigen. Jeg har ikke lest boken, men det aner meg at bildet av hovedpersonen, Maximilien Aue, er mangefasettert. Imidlertid er det nok den lydigheten Milgram avdekket som vil måtte være et sentralt fundament; evnen vi alle har til å underkaste oss grusomme ordre kun fordi de er ordre. Det er ikke uforståelig at mennesker blir forandret til maskiner når de ikke føler at de har noen kontroll over sitt liv.
Foto: Pickersgill Reef
Locus of control
For deri ligger nemlig kjernen: Dersom vi anser våre liv for å være et resultat av ytre faktorer, legger vi ansvaret for våre handlinger et annet sted enn hos oss selv. Slik generalene under Nürnbergrettsakene sa at deres oppgave var å være ledernes forlengede arm, kan også vi andre se på våre handlinger som nødvendige konsekvenser av forutgående hendelser, eller for oss ukontrollerbare funksjoner av et for oss ukontrollerbart omkringliggende system.
Psykologen Rotter lanserte i 1966 begrepet «Locus of control». «Locus» kan kanskje oversettes med «sted» eller «utgangspunkt», jf. «lokasjon». Begrepet refererer til et menneskes oppfatning om hvorvidt det er en aktør, som har kontroll over sitt eget liv, eller om det er en brikke, som blir kontrollert «utenfra». Aktører, mennesker som ser på seg selv som herre over sitt liv, kalles indrestyrte, og er mer tilbøyelige til å ta ansvar for sine egne handlinger, til å hjelpe andre, til å bli frisk av sykdom, til å leve lenge, til å gjøre det bra på eksamen og så videre. Motsatt vil brikker, ytrestyrte mennesker, oppfatte seg som en kasteball uten særlig evne til å påvirke verden rundt seg.
Det er lite sannsynlig at det finnes rent indre- eller ytrestyrte personer. Eksempelvis finnes det ting vi er fullstendig ute av stand til å kontrollere, som for eksempel tyngdekraften, og det finnes også ting vi velger å underkaste oss. Jeg er for eksempel helt sikker på at det finnes indrestyrte religiøse.
Religiøs lydighet
Foto: Greg Westfall
Ordet Islam betyr «underkastelse», og da trenger jo ikke det noen videre kommentar. I Kristendommen er det eneste nødvendige offer at man gir sin tro, sin indre overbevisning, til Jesus. Man må underkaste seg troen på Guds eksistens for å bli frelst; man må prinsipielt sett oppgi sin tankefrihet for å få komme inn i varmen. Hva man skal tenke om Jesus og Gud er ikke valgfritt om man skal oppnå frelse, og det er ikke lov til å forelske seg i hvem som helst («homofili går mot hva Islam står for», «alle homofile er besatt av demoner»). Disse offer, denne underkastelse, skulle man tenke at man kunne attribuere til personens tendens til å se på seg selv som ytrestyrt.
Det er også lett å finne eksempler på korrelasjon mellom ytrestyring og religiøsitet. Man kan nevne inkvisisjonen, slakting av hekser og muslimer fra de kristnes side, som hver har måttet kreve en viss grad av lydighet, og man kan nevne 11. september, Irak, Iran og så videre fra Islams side, hvor lydighet og underkastelse også nødvendigvis har vært tilstede. Imidlertid er det også lett å påvise korrelasjon mellom bart og ansvar for folkemord. Det er nemlig ikke så enkelt.
I Bibelen finner man jo en hel del referanser til Jesu utvisning av empati, noe som statistisk sett ikke sammenfaller med en ytrestyrt personlighet. Det finnes også en hel del kristne filosofer, som f.eks. Jean-Luc Nancy, hvis syn ligger svært tett opptil den areligiøse eksistensialismen. (Da kan man jo på den andre siden spørre hva dette behovet for å tro på «noe», og helst den guden man har hørt om siden man var en neve stor, bunner i.)
Befalingen
Maximilien Aue, som sannsynligvis beskrives som en hovedsaklig ytrestyrt mann, er nok ikke så spesiell som man kunne tenke. Dersom Milgrams eksperiment stemmer overens med virkeligheten, ville de fleste av oss være i stand til å gå skremmende langt i å utføre ordre, enten denne kommer fra Gud eller nærmeste overordnede. Den kanskje viktigste leksen vi kan lære av dette er dermed kanskje denne: Husk at personligheten ikke er statisk. Vi konstruerer vår egen virkelighet; vi velger hvem vi er, vi velger hvordan vi skal fremstå, vi velger å velge. Det verste vi kan påføre oss selv, er å frata oss selv troen på at vi bestemmer hva som skjer i vårt liv.
Derfor: Gå ut og gjør alle folkeslag til indrestyrte, ansvarlige, empatiske, hyggelige, pene og trivelige mennesker.
9 Kommentarer
28. august 2008 at 14:49
Herre min hatt. Her var det mye slurv, gitt. Tror jeg har fått rydda litt opp, men si gjerne ifra hvis jeg ikke har fått med meg alt.
28. august 2008 at 20:56
Du skriver: “I Bibelen finner man jo en hel del referanser til Jesu utvisning av empati, noe som statistisk sett ikke sammenfaller med en ytrestyrt personlighet.”
Kunne du utdype dette; jeg forsto det rett og slett ikke.
Jeg har mange ganger tenkt at Milgram “overforbrukes”. Det har irritert meg overmåte at bestialiteter “forklares” på denne måten.
Et menneske kan godt mangle kontroll over mye i livet sitt, føle seg svært avmektig, men like fullt velge å ikke påføre andre åpenbar smerte.
Vi burde hatt mer fokus på de gode unntaksmenneskene, synes jeg.
28. august 2008 at 23:26
Hei Sigrun, og velkommen!
Takk for at du spør! Jeg prøver å si at Jesus fremstår som en (blant annet) empatisk figur, mens forskning tyder på at mennesker i E-gruppen, altså ytrestyrte, statistisk sett har mindre tendens til å utvise empati enn det mennesker i I-gruppen, altså indrestyrte, har. Det vil altså si at det er veldig usikkert, men at det er en tendens til at ytrestyrte mennesker er mindre empatiske enn indrestyrte.
Og resonnementet mitt var at religiøse mennesker per definisjon underkaster seg et tankesett, og at dette kan tyde på at de er ytrestyrte. Ytrestyrte mennesker utviser altså, statistisk sett, mindre empati. Men Jesus var religiøs, underkastet seg Guds vilje, altså noe som tyder på en ytrestyrt personlighet, men utviser likevel empati, noe som statistisk sett er noe indrestyrte gjør mer av enn ytrestyrte. Jeg mener dermed å si at Jesus fremstår som et eksempel på et «godt unntaksmenneske».
Det jeg har skrevet overfor kan gi en idé om hvordan jeg synes Milgrameksperimentet skal forstås. Det viktige er ikke at 65% av forsøkssubjektene skrudde strømmen til max; det viktige er at vi har blitt gjort oppmerksomme på en måte å forholde seg til ansvar på som ikke er holdbar.
Det er derfor jeg, dog litt for kort, avslutter med en oppfordring til en konstruktivistisk utvei: Det viktigste er å velge å velge. Slik kan vi konstruere vår egen virkelighet og vårt eget liv. For det kan vi.
29. august 2008 at 9:22
Jeg synes dette var en meget interessant “essay”. Sjeldent å komme over noe så tankevekkende. Er veldig enig med deg, men kan jo påpeke at en som så og si starter en religion(som Jesus) nødvendigvis må være indrestyrt. En ny religion vil jo nødvendigvis bryte med autoriteter.
Ellers tror jeg det faktisk går an til en viss grad å trene seg opp til å bli indrestyrt, man kan venne seg til å “tenke selv” når det fremføres vedtatte sannheter, som f.eks. å sette situasjonen på hodet og se det fra den andre kanten, eller prøve å sette det inn i en bredere sammenheng for å se det “ovenfra” på en måte.
Dette ble vel kanskje litt klønete, men det jeg mente er at det går an å bli vant til å sette spørsmålstegn ved det meste, og dermed la sitt indre bestemme.
Dessuten: Har du lest boken? Var den interessant?
29. august 2008 at 9:26
Nå ble jeg glad! Dette var jo både konsistent og interessant og godt skrevet (tre ting på en gang osv)
Det som slår meg mest i møte med mye samtidslitteratur er produksjonen av historier som nettopp handler om perversjon og ondskap, der det å formidle “det kunne like gjerne vært deg” er en påklistret moralsk merkelapp. Det er som om det litterære prosjektet legitimerer fråtsingen i avstumpethet. Den samme avstumpetheten; det er jo ingenting av dette som verken er nytt, nyskapende eller kunstnerisk originalt. Det er i ferd med å bli en egen sjanger.
På et eller annet tidspunkt (nå, for min del) går det inflasjon i å “undersøke” hvordan den pedofile, bøddelen, seriemorderen eller nazisten ser sine handlinger. Det smaker for mye av strategi. Det virkelige tabuet er kanskje å la være å rettferdiggjøre sitt litterære eller filmatiske prosjekt med en altruistisk se-hvordan-det-er-å-være-den-andre, og så lage et bedritent stykke tekst/ film, bare? Eller, om en av disse ambisiøse utforskerne av menneskesinnet kunne skrive det fra en kvinnelig nazist, pedofil, bøddel eller seriemorders synsvinkel? da ville, kanskje, ofrene bli noen andre og ubehaget utfordrende for flere?
For meg virker denne boka, som så mange andre bøker, som en flink bok med de rette tabuene og den korrekte innpakningen. Sannsynligvis når den de rette leserne også.
29. august 2008 at 16:42
Så hyggelige kommentarer! Tusen takk, begge to!
Nora: Du skriver at «en som så og si starter en religion(som Jesus) nødvendigvis må være indrestyrt», og jeg er tilbøyelig til å være enig med deg. Det er delvis det jeg forsøker å uttrykke når jeg sier at det er urimelig å anta at personer enten er indre- eller ytrestyrte; virkeligheten er alltid mer nyansert enn vi skulle ønske. Ellers er jeg også tilhenger av ideen om at vi kan velge å ta kontroll over våre liv. Hvem har vel ikke sagt «ta grep!» til seg selv når hele verden er en oppoverbakke?
Jeg har dessverre ikke lest boken, men jeg lot meg først og fremst fascinere av det flotte omslaget og det faktum at den var skrevet på fransk av en amerikaner. Nesten så jeg fikk lyst til å skaffe meg den på fransk, sånn for øvelsens skyld.
Kristina: Du har noen spennende poenger som ligger ganske nært opptil min egen tanke om hva god litteratur er. På sett og vis er det kanskje spekteret som er det viktige; rikdommen av sjangre, fortellingsfokus og -vinkler — ta bort én, og vi er mer enn bare én fattigere. (Her kan jeg tillate meg å være litt aristotelisk: Helheten av sjangerrikdommen er større enn summen av enkeltsjangrene!)
29. august 2008 at 18:07
Takk for svar.
I likhet med Nora oppfatter nok også jeg Jesus som (mest) ytrestyrt (dog vil jeg si at det var Paulus, ikke Jesus, som var religionsstifter).
Den avdøde, norske teologen Thorleif Boman forsket på to ulike forståelser av kristendommen; den jødiske og den greske. Paulus var vel den som “hellenifiserte” kristendommen, gjorde den til en universell religion. Men jødisk forstått (der relasjoner og nærhet er viktigere enn det abstrakte og allmenngyldige) kan Jesu død forstås som å gi sitt liv for å redde sine venner (romeren var redd for opprør den påsken).
Uansett, jeg tenker også på Erich Fromm, som sa at man bare skal ofre sitt liv dersom det er eneste mulighet for å slippe å gi avkall på seg selv. Kanskje var det slik for Jesus.
Ikke dermed sagt at jeg ikke synes tanken på Sønnen som ofres av Faderen, som motbydelig.
29. august 2008 at 18:09
Korrigert siste linje midterste avsnitt: romerne, ikke romeren.
29. august 2008 at 18:13
Huff, jeg er distré i dag…
Mente det motsatte av hva jeg faktisk skrev. Mente at Jesus var indrestyrt.