Den avdøde, norske teologen Thorleif Boman forsket på to ulike forståelser av kristendommen; den jødiske og den greske. Paulus var vel den som “hellenifiserte” kristendommen, gjorde den til en universell religion. Men jødisk forstått (der relasjoner og nærhet er viktigere enn det abstrakte og allmenngyldige) kan Jesu død forstås som å gi sitt liv for å redde sine venner (romeren var redd for opprør den påsken).

Uansett, jeg tenker også på Erich Fromm, som sa at man bare skal ofre sitt liv dersom det er eneste mulighet for å slippe å gi avkall på seg selv. Kanskje var det slik for Jesus.
Ikke dermed sagt at jeg ikke synes tanken på Sønnen som ofres av Faderen, som motbydelig.

Nora: Du skriver at «en som så og si starter en religion(som Jesus) nødvendigvis må være indrestyrt», og jeg er tilbøyelig til å være enig med deg. Det er delvis det jeg forsøker å uttrykke når jeg sier at det er urimelig å anta at personer enten er indre- eller ytrestyrte; virkeligheten er alltid mer nyansert enn vi skulle ønske. Ellers er jeg også tilhenger av ideen om at vi kan velge å ta kontroll over våre liv. Hvem har vel ikke sagt «ta grep!» til seg selv når hele verden er en oppoverbakke?

Jeg har dessverre ikke lest boken, men jeg lot meg først og fremst fascinere av det flotte omslaget og det faktum at den var skrevet på fransk av en amerikaner. Nesten så jeg fikk lyst til å skaffe meg den på fransk, sånn for øvelsens skyld.

Kristina: Du har noen spennende poenger som ligger ganske nært opptil min egen tanke om hva god litteratur er. På sett og vis er det kanskje spekteret som er det viktige; rikdommen av sjangre, fortellingsfokus og -vinkler — ta bort én, og vi er mer enn bare én fattigere. (Her kan jeg tillate meg å være litt aristotelisk: Helheten av sjangerrikdommen er større enn summen av enkeltsjangrene!)

På et eller annet tidspunkt (nå, for min del) går det inflasjon i å “undersøke” hvordan den pedofile, bøddelen, seriemorderen eller nazisten ser sine handlinger. Det smaker for mye av strategi. Det virkelige tabuet er kanskje å la være å rettferdiggjøre sitt litterære eller filmatiske prosjekt med en altruistisk se-hvordan-det-er-å-være-den-andre, og så lage et bedritent stykke tekst/ film, bare? Eller, om en av disse ambisiøse utforskerne av menneskesinnet kunne skrive det fra en kvinnelig nazist, pedofil, bøddel eller seriemorders synsvinkel? da ville, kanskje, ofrene bli noen andre og ubehaget utfordrende for flere?

For meg virker denne boka, som så mange andre bøker, som en flink bok med de rette tabuene og den korrekte innpakningen. Sannsynligvis når den de rette leserne også.

Takk for at du spør! Jeg prøver å si at Jesus fremstår som en (blant annet) empatisk figur, mens forskning tyder på at mennesker i E-gruppen, altså ytrestyrte, statistisk sett har mindre tendens til å utvise empati enn det mennesker i I-gruppen, altså indrestyrte, har. Det vil altså si at det er veldig usikkert, men at det er en tendens til at ytrestyrte mennesker er mindre empatiske enn indrestyrte.

Og resonnementet mitt var at religiøse mennesker per definisjon underkaster seg et tankesett, og at dette kan tyde på at de er ytrestyrte. Ytrestyrte mennesker utviser altså, statistisk sett, mindre empati. Men Jesus var religiøs, underkastet seg Guds vilje, altså noe som tyder på en ytrestyrt personlighet, men utviser likevel empati, noe som statistisk sett er noe indrestyrte gjør mer av enn ytrestyrte. Jeg mener dermed å si at Jesus fremstår som et eksempel på et «godt unntaksmenneske».

Det jeg har skrevet overfor kan gi en idé om hvordan jeg synes Milgrameksperimentet skal forstås. Det viktige er ikke at 65% av forsøkssubjektene skrudde strømmen til max; det viktige er at vi har blitt gjort oppmerksomme på en måte å forholde seg til ansvar på som ikke er holdbar.

Det er derfor jeg, dog litt for kort, avslutter med en oppfordring til en konstruktivistisk utvei: Det viktigste er å velge å velge. Slik kan vi konstruere vår egen virkelighet og vårt eget liv. For det kan vi.

Jeg har mange ganger tenkt at Milgram “overforbrukes”. Det har irritert meg overmåte at bestialiteter “forklares” på denne måten.
Et menneske kan godt mangle kontroll over mye i livet sitt, føle seg svært avmektig, men like fullt velge å ikke påføre andre åpenbar smerte.

Vi burde hatt mer fokus på de gode unntaksmenneskene, synes jeg.