Kjetils verden

Foto: Camil Tulcan

Når jeg skriver «tilstedeværen» istedenfor «tilstedeværelse», er det fordi dette skal handle om innsikt og personers tanker omkring eksistensen. Det skal handle om en barnehage i Bergen, rike, gamle menn og drapsdømte kristiansandere, og det skal ikke være mer enn et lite skråblikk på noen av dem.

Eksistensialisme som fag på SFO sett i lys av Piagets stadietenking

I dag, rett i etterkant av Den store barnehagedebatten, ble jeg svært positivt overrasket og glad da jeg fant en artikkel på forskning.no om et prosjekt som pågikk i 2006, som gikk ut på å diskutere eksistensielle spørsmål med barn på SFO. Filosofen som var «veileder» for prosjektet, snakker om at barna er omkring 8 år, noe som da så vidt meg bekjent, blir de eldste barna på SFO. Spørsmål de diskuterer er blant annet «hva som hadde skjedd om du byttet kropp med en annen» (hvorpå en av guttene svarer, med overraskende innsikt, at det ville vært meningsløst, siden man da også må bytte hjerne og tanker). «Hjernen vet ting før du vet det selv,» sier en av jentene.

Foto: Ukjent

Den sveitsiske psykologen Jean Piaget (1896-1980) ble berømt (og senere beryktet) for sin idé om at barnet utvikler seg i stadier, avgrenset av alder. Han mente at et barn på 0-2 år gjennomlever en kognitiv utvikling som går fra et rent refleksmessig, stimulus-responsstadium (det sensorimotoriske stadium), før det i sitt tredje leveår tar til på det preoperasjonelle stadium. Her tenker barnet i «magiske» termer, det vil si at det ikke forstår logisk tankegang som kausalitet, eller årsakssammenheng. Evnen til å tenke logisk begynner å utvikle seg når barnet er 7 år gammelt, og frem til barnet er 11, kan det ikke tenke abstrakt. Det vil kanskje si at Piaget dikterer at barn i SFO-alder ikke er i stand til å reflektere rundt de store spørsmål.

Piaget har riktignok selv dementert denne rigide stadieinndelingen, og modererte seg til å si at disse fire stadiene eksisterer, og i den rekkefølgen, men at aldersinndelingen nok kunne være ganske varierende. Etter hva jeg har hørt, er det visst slik at seksåringers kognitive utvikling kan variere med ±2 år (altså et spenn på fire år!); og videoen hos forskning.no viser oss også at Piaget kanskje ikke hadde helt rett hele tiden.

På den annen side legger barna for dagen sekulære, vitenskapelig inspirerte og ikke-dualistiske forklaringer på hva man er og hvordan man er. De synes å ha ganske jordnære syn på sin egen eksistens, noe som kanskje tyder på at deres selvinnsikt likevel er ganske konkret …

Det er også slik at hjernen fortsetter å utvikle seg i lang tid etter fødselen — visse deler (i særdeleshet frontallappen) er ikke ferdig utviklet før man er omkring 25 år gammel, og det er rimelig å anta at denne utviklingen foregår etter en ferdig oppsatt plan; nemlig DNA. Dette faktum er blant annet brukt som argument for å heve alderen for å få sertifikat, på bakgrunn av det som regel er unge folk (særlig menn) som kommer ut for trafikkulykker.

Rikinger

Mens barnehagebarna gjerne ser seg selv som resultatet av mange mindre deler, har både Olav Thon og Fred Kavli også innsett at sin jordlige eksistens er avhengig av deres dødelige kropper, og har bestemt seg for å donere store pengesummer til veldedige formål. Jeg må innømme at jeg har tenkt på Olav Thon som en gammel mann med urimelig stor formue, og videre at om det hadde vært meg, hadde jeg helt sikkert begynt å tenke slik han har gjort nå. Det viser seg også at Fred Kavli har tenkt i de samme baner, noe jeg finner helt ypperlig. Uansett livssyn forøvrig, er det godt å se at rike mennesker unner andre mennesker å nyte godt av penger de selv ikke, som Thon sier, «kan ta med seg verken til himmel eller helvete».

Drapsdømte

Siden Viggo Kristiansen åpenhjertig bedyret sin uskyld i Dagbladet, har Andersen kommet med følgende påstand: «Nå synes jeg Viggo må ta straffen sin og slutte å rote.»

Det som er interessant i denne saken, er i og for seg ikke om hvorvidt han er skyldig eller ikke, men det faktum at det åpenbart finnes to måter å vurdere dette skyldsspørsmålet på. Elizabeth Loftus har forsket mye på fortrenging, det vil si den freudianske tanken om at man dytter minner ned i ubevissthetens ukjente mørke, for så å kunne hente dem frem igjen vha. psykoanalyse, og selv etter lang tids forskning har det ikke kommet frem et eneste bevis som støtter ideen om fortrenging. Imidlertid har man lært mye om hvordan hjernen kan «gå tilbake i tid» og enten skape nye minner på bakgrunn av ny informasjon, eller legge ny informasjon til gamle minner (hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?). Selv husker jeg veldig godt at min mor stod på kjøkkenet og hørte på radio da jeg kom hjem fra skolen 11. september 2001, mens hun selv kan dokumentere at hun ikke kom hjem fra jobb før etter at jeg selv var dratt avgårde på min egen jobb.

Når det gjelder vitneforklaringer, er virkeligheten enda skumlere: Vi mennesker er veldig flinke til å trekke mening ut av et spørsmål, for så å koble dette til svaret vi tror samtalepartneren ønsker å høre. Georg Herbert Mead kaller dette speilingssosialisering (under den sk. symbolske interaksjonisme-teorien). Meads tese er at man oppfatter seg selv gjennom andres reaksjoner på ens egen fremtreden. Eksempelvis blir selvbildet påvirket annerledes av applaus etter en musikalsk opptreden enn folkemengdens skuffede eller forskrekkede ansiktsuttrykk etter at man har fortalt en vits man selv syntes var morsom.

Et eksempel på Rorschach-testen

I tillegg er det slik at vi ønsker å unngå kognitiv dissonans — vi ønsker å få lov til å fortsette å tro det vi allerede tror, og for å gjøre det, er det en innebygget funksjon i hjernen som filtrerer ut informasjon som ikke passer, og også legger til informasjon som passer med det man tror, men som i realiteten ikke er annet enn fantasi. Derfor henfaller vi til det psykologene kaller illusorisk korrelasjon; evnen til å se mønstre der det ikke er noen. Eksempelvis ble det i 1960-årene, da homofili ennå ble ansett for å være en sykdom, gjort et eksperiment der førsteårs psykologistudenter skulle lese gjennom 30 fiktive forskningsrapporter om Rorschach-testen. Rorschach, eller blekkflekk-testen, er en del av den tidligere nevnte psykoanalysen, der man gikk ut fra at det ubevisste på et eller annet vis tok kontroll, eller «smittet over» i bevisstheten, og at man dermed kunne si noe om subjektet ved å analysere svarene hun ga på hva blekkflekken viste.

Bakgrunnen for fokuset på homofili var at det tidligere hadde blitt påvist at det var en tendens til at psykologer mente at homofile menn oftere hadde assosiasjoner til analåpninger enn det heterofile hadde, noe som allerede den gang hadde blitt grundig tilbakevist i eksperimenter. Derfor ønsket psykologene K. Edwards og E. E. Smith å finne ut hvorfor det var slik at psykologer fortsatt trodde det var en slik sammenheng, tross bevis på det motsatte.

Etter å ha lest de fiktive forskningsrapportene, som var skrevet slik at de ikke påviste noen som helst statistisk korrelasjon mellom homofili og anale assosiasjoner, ble studentene spurt om hva de hadde lest. Over halvparten kunne melde at de hadde sett sammenheng mellom homofili og rumper — de hadde opplevd illusorisk korrelasjon. Dette gjentok seg i et senere eksperiment, der forskningsrapportene var skrevet slik at det viste mindre samsvar mellom homofili og rumper enn mellom heterofili og rumper. Subjektene kunne fortsatt melde at de homofile var mer analt orienterte enn heterofile!

Når det gjelder Viggo og Jan-Helge, er det åpenbart at én av dem lyver — eller at han i det minste tror sannheten er en annen enn det den er. Og det er det jo i alle fall en teoretisk mulighet for.

Til slutt

Det er inspirerende å se at både barn og gamle er seg bevisste sin eksistens, selv om dette i og for seg nok ikke er grensesprengende nyheter. Imidlertid er det frustrerende, men også inspirerende, å vite om de funksjonene som hjelper oss å filtrere, sortere, lagre og hente frem igjen inntrykk vi henter inn fra verden utenfor vår egen hjerne. Hvor mye rikere blir ikke ens eget liv når vi bare gir oss selv muligheten til å gruble litt på hva som skjer når vi grubler!