Foto: Carlo Nicora
Hva har Nannyhjelpen og fengsler til felles? Kanskje mer enn du skulle tro! Begge er nemlig basert på tanken om at et menneskesinn og Pingu er to alen av samme stykke, laget av plastilina: De blir slik vi former dem. Det er en forførende idé, men kan det virkelig være så enkelt?
Nanny-hjelpen og fengselene er delvis basert på behavioristiske læringsteorier. Disse ble utarbeidet for omtrent 100 år siden, og grunntanken var at det ikke er «vitenskapelig» å ta hensyn til andre faktorer enn det man kan måle og analysere. Dermed reduserte man det «indre liv», dvs. følelser, minner og tanker, til ping-pong mellom virkeligheten og tanken — en stimulus, eller en hendelse, fra virkeligheten, resulterer i en reaksjon i kroppen som igjen er opphav til en følelse, tanke eller handling. Det man følte og tenkte var derfor bare en direkte reaksjon på input utenfra. (Onde tunger forteller at en post-coital behaviorist sier til sin partner: «Det var godt for deg, hvordan var det for meg?») Behavioristene avfeide med det begreper som «bevissthet» og «fri vilje» som eventyr og fri fantasi.
Nannyhjelpens hovedfokus er nobelt nok: Hjelpe barnefamilier der barna har adferdsproblemer. Den vanligste metoden de bruker, er å bruke behavioristiske læringsmetoder. Dersom barnet bruker lang tid på å komme seg i seng, eller om det skriker og blir sint når det ønsker oppmerksomhet istedenfor å gå til foreldrene og gi dem en klem, mener «Nannyene» at det skyldes at barna har lært at vanskelig adferd sikrer dem foreldrenes oppmerksomhet. Innen behaviorismen kaller man dette «positiv forsterking». «Positiv» fordi man forsterker en gitt adferd (her: bråk) ved at reaksjonen er å belønne adferden med en gevinst. I dette tilfellet er det foreldrenes oppmerksomhet som er gevinsten. Motsatt kaller man det «negativ forsterking» når man forsterker en gitt adferd ved å ta bort et gode; for eksempel når straffen er at barnet ikke får lov til å se på tv i en gitt periode.
Foto: Nathan Ward
Denne tanken er fundamentet for tanken om fengsel også. Man kaller det «individualpreventive hensyn», og mener egentlig «negativ forsterking». Ved å ta bort et menneskes frihet for en gitt periode, skal man lære det at det må oppføre seg. Dette fungerer fint for dem som reelt sett har et valg mellom å begå kriminelle handlinger og å begå lovlydige handlinger.
Det er mange årsaker til at mennesker begår kriminelle handlinger, og disse er trolig av en så alvorlig art at avveiingen mellom fengsling og økonomisk (eller annen) vinning aldri blir aktuell. Dersom fengselsstraff virkelig hadde vært avskrekkende, hadde ingen begått lovbrudd. Men det gjør man, selv i land der fengselsstraff etter alle solemerker er helvete på jord. Grunnene til å begå kriminelle handlinger må veie tyngre enn risikoen for fengselsstraff, for dem som er så uheldige å måtte foreta en slik vurdering.
Forskningen viser oss at det er normalt å miste motivasjonen for å nå langsiktige mål, dersom et annet, konkurrerende og kortsiktig mål kommer i veien. Dette er også lett å forklare evolusjonspsykologisk: Et menneskes dypeste motivasjon er å overleve lenge nok til å formere seg. (Heldigvis har vi også muligheten til å overstyre dette; tenk bare på de utallige menneskene som har valgt å gå i kloster gjennom tidene.) Siden et menneske er klar for å formere seg allerede i tenårene, er det ikke seleksjonspress for å leve spesielt lenge. Det holder å leve til man har fått paret seg noen ganger (jo flere, jo bedre, riktignok). Det vil igjen si at kortsiktige mål lønner seg. Hva er vitsen med å satse på en veldig stor gevinst til neste år, når man kan få en stor nok gevinst her og nå?
Kanskje det er slik man tenker når man står overfor et valg om å jobbe hardt og langsiktig eller å begå et bittelite lovbrudd? Når man går på sparebluss, mentalt og/eller kroppslig? Og kanskje behavioristene ville sagt at Munch- og NOKAS-ranet var rop om oppmerksomhet, siden de ble begått av tilsynelatende resurssterke mennesker?
Svaret er helt sikkert nyansert og mangslungent, og det er sannsynlig at behaviorismen ikke kan forklare det hele. En ting vi kan være sikre på, er at behaviorismens kopimaskin-tankegang ikke er riktig. Nå for tiden er det «transaksjonsmodellen» som har vunnet terreng, og jeg tror det er med rette. Denne forklarer at foreldre og barns interaksjon er avhengig av samspillet mellom foreldrenes og barnets personlighet. Et aggressivt barn fremkaller en annen reaksjon hos foreldrene enn et stille barn; det er derfor to søsken aldri kan få nøyaktig samme oppdragelse, og det er derfor to søsken aldri blir nøyaktig like, tross oppvekst under samme forhold. Mennesker er ikke som plastilina i sine foreldres hender; ei heller i samfunnets. Det er vi selv som former oss selv.
Fengsler er sikkert lure å ha, siden Folket føler seg tryggere når «de farlige» er ryddet unna, og behaviorismen har bidratt ved å forklare opptil flere nyttige læringsprinsipper. Men de er ikke nok i seg selv.
Det finnes nemlig nok av historier om mennesker som har fått en oppdragelse de selv ikke ønsker å videreføre til sine barn. For meg er det en åpenbar indikasjon på at oppdragelsen kun er en del av bildet. Det valget vi foretar om hvem vi skal være, er det ingen som kan ta for oss, og det er ingen som kan flytte målet fra det helt kortsiktige til det litt mer langsiktige. Det er vi selv som kan velge å satse på fremtiden; det er vi selv som bestemmer hvem vi er, og hvem vi skal bli. Det er vi som er aktører i vårt liv.
