Å undre seg

Foto: just.Luc

Nordmannen er i kirka tre ganger i sitt liv, sies det, og to av gangene må han bæres inn og ut. Når dette er forholdet normenn har til organisert religion, er det kanskje ikke så rart at vi heller søker andre former for overtro — nærmere bestemt at Snåsamannen kan helbrede kolikk, at Olav Gunnar Ballo kan stoppe blødninger ved å lese bønnevers, at Märtha kan lære deg å snakke med engler og så videre. For behovet for eventyr og forklaring har vi alle.

I går gikk jeg nedover Karl Johans gate, og som vanlig satt Scientologene klare på Egertorget. I kjent stil var standen kun merket med “Gratis stresstest”; ingenting tydet på at dette var et religiøst tilbud. Denne stresstesten fungerer slik at man holder i et par metallhåndtak som er koblet til en måler, mens man svarer på en rekke spørsmål fra et medlem av Scientologikirken. Måleren gir selvfølgelig kraftige utslag, og alle disse testene ender med at den testede får beskjed om at han er besatt av onde ånder og at han egentlig er dypt ulykkelig. Men ikke vær redd, Scientologikirken kan hjelpe. Og det er mange som lar seg hjelpe. Folk stod i kø da jeg gikk forbi. Spørsmålet er om det egentlig er så spesielt at Scientologikirkens tilbud er så fristende.

Det er nemlig mange som søker det overnaturlige. I 2005 viste en Eurobarometer-undersøkelse at bare 32% av nordmenn svarte bekreftende på om de trodde på “en gud”, mens så mange som 47% svarte at de trodde på “en ånd eller livskraft”. 17% svarte at de ikke trodde på noen gud eller livskraft (og det er et høyt tall i forhold til andre land), og 4% visste ikke. Med andre ord har de fleste av oss en dragning mot det overnaturlige, men den største gruppen forholder seg til en ubestemt, høyere makt. Mens 17% ikke tror på “Gud”.

For hva er egentlig “Gud”? De gangene jeg har stilt troende mennesker spørsmålet, har de ikke kunnet gi meg en strammere definisjon enn “nåden”, “kjærlighet” (den tror jeg også på), “livet” eller “universets ordnende prinsipp” eller noe i den duren. Men ingen av disse definisjonene krever at man tror på noe som er “utenfor” den verdenen vi kan oppleve. Hva nå enn det skulle innebære. Når ikke Gud kan defineres, fører det til at enhver definerer ham slik vi vil.

Foto: kier14matrix

Og det gjør vi. I Norge er teologien en personlig sak. Her er det den individualistiske protestantismen som står sterkest. Den ble utarbeidet som en reaksjon mot den katolske kirkens voldsomt sterke makthierarki, og baseres i stor grad på Martin Luthers “solo scriptura”-tese. Denne fremholder at Bibelens guddommelige innhold åpenbarer seg for den som leser teksten. Det innebærer at enhver protestant må utarbeide sin egen teologi, og konsekvensen er at vi gjerne ser på religion som et personlig anliggende. Dette tror jeg fører til to former for liberal religiøsitet. (Jeg tror også det fører til at de ekstreme blir enda mer ekstreme, men det får jeg ta en annen gang.)

På den ene siden ser vi at svært mange går i kirka kun i høytidene, og tror på at Jesus er frelseren og at det finnes et liv etter døden. Disse har et svært liberalt syn på Bibelen og ville i praksis i andre land kunne blitt ansett som ikke-troende. De lever sine liv uten å reflektere særlig mye over sitt forhold til tro. De unngår, mer eller mindre bevisst, å stille spørsmål ved det man anser som sant. Mennesker som forholder seg til de store, eksistensielle spørsmålene på denne måten finnes det mange av, også blant ikke-troende.

På den andre siden har vi dem som tror Gud og Jesus har guddommelig makt, men som samtidig tar for seg av tilbudene på livssynsmarkedet. Märthas engleskole, som er en morsom blanding av bibelske fortellinger og New Age-fabler, er et eksempel på dette. Det samme er dem som tror på snåsamenn eller healere som Svein-Magne Pedersen. (Sistnevnte hevder at folk som Snåsamannen som hjelper folk gratis, setter healere som tar betalt for å hjelpe andre i et dårlig lys. Han har selvfølgelig helt rett.)

Jeg tror denne dragningen folk har til det overnaturlige, bunner i en lengsel etter eventyr. Vi bader oss i fantasi og friske fortellinger, og skaper oss en “større” mening med livet vi lever. For de aller fleste av oss — 80-84%, ifølge undersøkelsen — er ikke den sansbare verden nok. Man trenger noe man ikke helt kan forstå for å kunne forstå det man opplever. Vi søker kraftfulle, fargerike forklaringer.

Når Bjarne Håkon Hanssen ringer Snåsamannen og får ham til å kurere sønnens kolikk, er det fristende for Bjarne å tenke at Snåsamannens helbredende evner var årsak til sønnens friskmelding. Men det eneste vi vet skjedde, er at Bjarne ringte og at barnet ble friskt. Å trekke konklusjoner på et slikt grunnlag heter på latin “post hoc, ergo propter hoc” — “etter dette, altså på grunn av dette”. Det ene skjedde før det andre, derfor var det ene årsak til det andre. En bedre forklaring var nok at barnet ble beroliget av at far Bjarne ble beroliget. Dette kalles “selvreferering” i psykologien — barnet leser foreldrenes reaksjoner for å skjønne hvordan det selv skal reagere. Men for Bjarne var nok Snåsamannens helbredende krefter en mye mer spennende, og derfor sannere forklaring.

Foto: Andreanix

For kan det ikke hende at det er lettere å tro på det man ikke forstår enn det man forstår? Når man vet at placebo er utrolig effektivt, mister homeopatien hele sitt eksistensgrunnlag. Men det er ikke noe gøy å tro at man kan bli frisk av å tro at man kan bli frisk. Det er heller ikke noe artig å tro at engler ikke eksisterer når man har “følt” dem. Det er heller ikke særlig spennende å tro at du, den gangen Jesus snakket til deg i hjertet ditt, egentlig fantaserte. Men alt dette har skjedd med så mange forskjellige motivasjoner, og har blitt forklart på så mange forskjellige måter, at det er umulig å forstå det. Og da blir det jo mye lettere for en selv å tro det: “Jeg vet hva jeg opplevde, men jeg holder det for meg selv. De kommer aldri til å tro meg.” Eventuelt møter man likesinnede — for de finnes alltid — og da kan man bekrefte hverandres “uforklarlige” opplevelser. Om det nå skulle være UFO-bortføringer eller en berøring av det guddommelige.

Slike fellesskap er vi alle en del av. Alt vi tenker på som objektivt og naturlig, alt vi mener er logisk og riktig, alt vi kan forklare og ikke forklare, bunner i én og samme ting: Fantasi. Alle religioner, all vitenskap, alle sannheter er i bunn og grunn produkter av vår kollektive fantasi. Og det er derfor vi må være kresne når vi velger forklaringsmodeller. Vi må forkaste det som ikke holder mål. Vi må forkaste de forklaringer som ikke fører noe sted. Men vi må ikke forkaste det viktigste av alt: Undringen; nysgjerrigheten. Det er dem som er drivkraften. Ender vi opp med å være fornøyd med å tro på det uforklarlige, har vi tapt.