Aftenposten hadde mandag 18. mai et debattinnlegg på trykk som jeg reagerte såpass på at jeg valgte å skrive et leserinnlegg tilbake. Aftenposten refuserte innlegget mitt, tross i at det var knakende god lesning. Derfor, for å gjøre ære på akkurat deg, legger jeg ut innlegget her på bloggen min. Kos deg.
Espen Ottosen hevder i sin kommentar 18. mai at naturvitenskapen reduserer vår frie vilje, moral og etikk til naturlige lovmessigheter. Derfor mener han det er lettere å tro på (den kristne?) Gud enn å være ateist. Men når Ottosen setter religionen opp mot ateisme, mener han egentlig positivisme. Og dét blir å sette én teologi opp mot en annen.
Siden Pythagoras’ tese «alt er tall» har det vært filosofiske retninger som har ønsket å gjøre all vitenskap om til naturvitenskap. På 1800-tallet la sosiologen Auguste Comte grunnlaget for den retningen som vi i dag kjenner som «positivismen». Positivismens siktemål var å kunne forklare alt (!) gjennom å gjøre alle vitenskaper til naturvitenskaper. Ett av Comtes mål var å erstatte all religion med hans egen variant, «Comtismen», som han selv på et tidspunkt var overbevist om å skulle preke i Notre-Dame. Slik skulle det ikke gå. Men ideen hans føres i dag videre av folk som Richard Dawkins, Christopher Hitchens og Daniel Dennett. Richard Dawkins går hardt ut og preker at verden vil bli et bedre sted uten religion. Han forventer en ny opplysningstid, der menneskene skal forstå at vitenskapen viser at Gud ikke finnes. Daniel Dennett anser religion for å være et produkt av evolusjonen, men argumenterer samtidig sterkt for at fri vilje, etikk og moral også er det. «Evolusjonsteorireligionen» kan dermed ha et like godt (eller dårlig) filosofisk fundament som religionene. For hva er egentlig religionens moral, spør Christopher Hitchens. Han lurer på hva som egentlig er det moralske i fortellingen om Abraham som med sterk overbevisning har til intensjon å ofre sin sønn. Han spør også hvordan det kan være positivt at Vatikanet desperat prøver å overbevise katolikkene om at kondomer ikke beskytter mot AIDS.
Hitchens, Dawkins og Dennett konkluderer alle med at det ikke er religionen som er moralske. Det er menneskene selv som velger ut de delene av religionen de liker best, og tolker dermed egentlig sin egen tolkning i lys av den oppdragelsen og sosialiseringen de har fått. Og dette, at det er menneskene selv som er de virkelige etikerne, får også støtte fra nevrovitenskapen. Nyere funn som de såkalte speilnevronene, kan forklare den følelsen vi kaller empati, idet de bokstavelig talt lar oss oppleve det vi ser foran oss. Det er derfor vi gråter på kino, det er derfor vi kjenner det i vår egen tå når flyttemannen glipper taket på pianoet. Husk at en person som ikke har evnen til empati — psykopaten — er abnormal, nevrologisk sett. Da må jo empati være nevrologisk normalitet! Kan virkelig, Ottosen, en naturvitenskapelig forklaring på fri vilje, etikk og moral være dårligere enn en religiøs forklaring?
Jeg tør påstå positivismen er overmåte optimistisk når den tror at vitenskapen vil gi oss alle svar. Og det er kanskje sant som Espen Ottosen sier, at det krever lite å ty til Gud som forklaring på alt vi ikke forstår. Men det religiøse aspektet i begge retningene består i at vi bruker fantasien for å tette våre kunnskapshull. For det er kun der Gud – som vitenskapsfilosofi eller Skaper – eksisterer.
