Jeg leste Morgenbladet i jula. Leserinnleggene man finner der er ofte… ja, skal man si gammelmodige? En “tidligere sjømann” ved navn Kai H. Nielsen skrev at han synes det er forferdelig at det han kaller “den opprinnelige mannsrollen” forsvinner til fordel for noe mer feminint. Det han mener, tror jeg, er at han har lyst til at menn skal være ute og krige og at kvinner skal være hjemme og oppdra barn.
Pedagog som jeg er, lar jeg jo ikke slikt stå uimotsagt. Jeg skrev et svar som ble akseptert av Morgenbladet-redaksjonen, men som bare ble lagt på nett. Det er vel mange som kniver om å få komme på trykk i papiravisa. Du kan lese Kai H. Nielsens innlegg på Morgenbladets sider, og mitt innlegg under bildet eller hos Morgenbladet.
Foto: Saad Kadhi
Menn som ikke vil krige
I Morgenbladet 24. desember setter Kai H. Nielsen likhetstegn mellom mannens «identitet og selvfølelse» og det «nedarvede instinktet» om å være den som utkjemper kriger og går på jakt. I kampen for mannens identitet og selvfølelse forkaster Nielsen kulturens påvirkning, og opphøyer sine egne preferanser til norm.
«Er kvinner egentlig tjent med en mann som ikke føler seg som en mann,» spør Nielsen. Han forklarer at «mange menn» i dag føler en ikke ubetydelig frustrasjon over å leve i en kultur som oppvurderer det feminine og «håner og nedvurderer de egenskapene som en gang var vitale for artens overlevelse». Jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Jeg føler ingen frustrasjon over å leve i et samfunn der jeg ikke trenger å krige, og der jeg får lov til å være med på å stelle barna. Tvert imot: jeg foretrekker det.
Årsaken til uenigheten mellom meg og Nielsen ligger ikke i våre «nedarvede instinkter», men i måten vi tenker på. Nielsen går ut fra hva han selv synes er naturlig, og prøver å gjøre dette til en norm gjennom å argumentere ut fra hva menn gjorde i urtiden. Han skriver blant annet: «Det å forsørge og beskytte seg og sine, er nedfelt i mannens gener». Kjønnsrollemønstre og kjønnsidentitet er dermed noe vi fødes med. Det er to grunnleggende problemer med et slikt utsagn. For det første: Har ikke kvinner også disse instinktene? For det andre: Kan virkelig kjønnsrollemønstre og kjønnsidentitet være arvelig?
For det første: Om både kvinner og menn har et forsørger- og beskytterinstinkt, er identitetsproblemet ikke relatert til biologi, men til kultur, fordi identiteten i så fall må læres. Den er jo i utgangspunktet lik hos begge kjønn. For det andre: At mannens kjønnsidentitet og selvfølelse er «nedfelt i mannens gener», er lite sannsynlig. Evolusjonen fungerer ikke raskt nok til å forklare den variasjonen i samfunnsstrukturer, rollemønstre og moral som finnes i verden, innad i og mellom kulturer. Den forklarer heller ikke at slike mønstre endres relativt raskt. Det er derfor rimelig å anta at det tillærte, kulturen, er en svært viktig faktor når kjønnsroller og kjønnsidentitet defineres.
Jeg mener ikke at arv ikke har noe å si for hvordan vi opplever verden og oss selv. Men når det kommer til kjønnsrollemønstre, er det rimelig å anta at mye er tillært. Og lært kunnskap kan oppdateres og tilpasses miljøet raskere enn evolusjonen kan. Derfor er det kanskje nettopp vår evne til kultur som er det virkelig «vitale for artens overlevelse», og ikke de «nedarvede instinktene»?
Nielsens foretrukne mannsideal? Foto: Axel.Foley
