Hjernevask – eller hjernesøl?

Hjerne, nyvasket. Foto: gillespinault

Jeg hadde ikke skrevet om tv-programmet Hjernevask, så nå er det vel på tide. Jeg skriver jo tross alt om mennesker og overbevisninger her i Kjetils verden, og Hjernevask handler om begge deler.

Hjernevask er, for de som har bodd under en stein det siste året, Harald Eia og Ole-Martin Ihles forsøk på å minne det norske folk, norske politikere og norske forskere på at vi både har en kropp og en hjerne. Eia forteller oss at noen aspekter ved menneskelig adferd er medfødt, og presenterer det som om dette er ny, grensesprengende og konstruktiv kunnskap. Eia og Ihle mener denne informasjonen, som i seg selv ikke er politisk ladet, må tas i bruk i politikken, blant annet i skolen og på arbeidsmarkedet. Eia og Ihle hevder selv at de ikke har noen politisk agenda med programmet.

Jeg er selvfølgelig tilhenger av å formidle vitenskap, men jeg er usikker på om Eias prosjekt fører til en forandring til det bedre – ja, om det fører til forandring i det hele tatt. Og om det fører til forandring, trenger vi en mye dypere innsikt i virkelighetens kompleksitet enn det Hjernevask kan gi oss.

Min første kommentar til Hjernevask er at jeg tror den gjør seg selv overflødig. Det skal sies at Hjernevask nok er det tv-programmet som har skapt mest debatt siden første sesong av Big Brother, men det spørs om den debatten Hjernevask har skapt, virkelig er nødvendig. Hvorfor er den ikke nødvendig? Fordi debatten ikke går på hvor mye, eller hva, som er medfødt, men de politiske konsekvensene av det ene eller det andre. Konsekvensene av at mye er medfødt, vil på den ene siden passe godt inn i høyresidens meritokratiske modell, der ytelse bør føre til belønning – en flink person blir for eksempel leder i et stort firma, og fortjener dermed høy lønn, mens en som er mindre flink får en annen jobb og et annet lønnsnivå. Men samtidig vil venstresiden si at siden all kunnskap vi har om medfødte egenskaper er på statistisk nivå, kan vi ikke si noe om hva det enkelte individ kan tenkes å oppnå i livet. Dermed må vi passe på at alle får like muligheter blant annen når det gjelder utdanning, så alle har muligheten til å utvikle seg sånn de vil og kan. Dette vil være til det beste for samfunnet, fordi ikke alle passer inn i de samme jobbene, og fordi ikke alle jobber passer for alle. Sånn sett er jeg ikke sikker på om Eias prosjekt fører til noen forandring. Vi får masse debatt, men debatten går på det nivået folk utenfor akademia har mulighet til å diskutere den på, og de har strengt tatt viktigere ting å tenke på enn dét.

Hjerne, uvasket. Foto: taod

Min andre kommentar er at Eia og Ihle gjør dårlig journalistikk når de prøver å finne forskere som er uenige med hverandre. Det er greit at de har funnet toneangivende forskere som kanskje har ekstreme synspunkter i den ene eller andre retningen (og det kan jo være et problem), men det er mindre greit at de prøver å sammenligne epler med pærer. Det klassiske eksempelet er kjønnsforskeren Jørgen Lorentzen som blir intervjuet om medfødte forskjeller mellom kjønnene, og avviser slike forskjeller blankt. “So what”, sier han om hvorvidt slike forskjeller finnes, til frustrasjon for Eia og omtrent alle som skriver leserinnlegg i avisene. Men Lorentzen har et godt poeng, mener jeg – han klarer bare ikke å formidle det.

Det handler nemlig ikke om at alle som forsker på mennesker skal vite alt om menneskene. Og “kjønnsforskning” er kanskje et uheldig navn, så lenge de arbeider innenfor en konstruktivistisk tradisjon¹. Da er det vår forståelse av kjønnene de forsker på, og ikke primært de fysiske forskjellene. Dette gjør at kjønnsforskningen, slik den er i dag, ikke nødvendigvis trenger å bry seg så veldig med medfødte kjønnsforskjeller, siden kjønnsforskningens oppgave er å beskrive vår forståelse av hva det er å være mann og hva det er å være kvinne². Det samme gjelder også sosiologien, som er en annen gruppe forskere som har fått sitt pass påskrevet av Eia/Ihle som udugelige synsere. Sosiologiens objekt er samfunnet, og de genetiske forskjellene som Hjernevask hevder vi har glemt, gir egentlig bare mening på individnivå. Genetikken er tross alt noe som gjelder ett og ett individ. For hva har min genetikk å gjøre med din genetikk, eller din onkels? Sosiologien har altså med samfunnet å gjøre, og genetikk finnes i individer. Dersom man skal knytte tråder mellom disse to fagfeltene – sosiologi og genetikk – må man holde tunga så rett i munnen at det er kun noen ytterst få som har evne til å tilegne seg kunnskap nok til å få det til. Jeg er også skeptisk til hvilke konklusjoner man i det hele tatt kan klare å trekke på grunnlag av slik forskning, uten å gjøre det til et politisk/ideologisk prosjekt, noe Eia/Ihle mener ikke har noe med vitenskap å gjøre.

Mennesket bor i naturen, og naturen er kompleks. Dette er en blomst, tror jeg. Foto: cobalt123

For dersom noen vil hevde å ha gjort fundamentale oppdagelser om hva som er medfødt (“ikke kan endres”³) og hva som er tillært (kan endres for eksempel ved hjelp av oppdragelse), vil dette nødvendigvis være grunnlag for å formulere en utopi, altså et samfunn som er perfekt tilpasset menneskenes natur. For dersom noen har funnet ut nøyaktig hva som er menneskenes natur, og hva som er tillært, vil vi være moralsk ansvarlige til å bruke den kunnskapen til det beste for menneskeheten. Og selv om ikke slike konklusjoner blir trukket av forskerne som finner dette ut, vil konklusjonene være så åpenbare at det er uunngåelig at mange vil forstå det samme samtidig. Og det vil uvegerlig føre til samfunnsendringer.

Dermed er det umulig å tenke seg en ikke-ideologisk vitenskapsformidling. Og jeg tror kanskje det er slik vi må tenke. Jeg mener vitenskapelige erkjennelser bør være viktige verktøy når det kommer til å skape det optimale samfunn. Men det innebærer at alle som driver med forskning og formidling må være innforstått med at vitenskap er en del av bildet, og at både medfødt og tillært spiller en rolle. Om det blir slik som noen nevrologer mener, at vi en gang kan beskrive hele menneskets kompleksitet ut fra nervesystemet (noe jeg mener er en fullstendig tåpelig idé⁴), vil vi fortsatt måtte ta hensyn til miljøets begrensninger og muligheter. Vi kan ikke bli feite om det ikke finnes nok mat.

Fotnoter

1 ^ Konstruktivisme, eller konstruksjonisme, er en filosofisk retning som forholder seg til sannheten som sosiale konstruksjoner. Innenfor denne retningen er virkeligheten det vi er enige om at den er, altså er en eventuell virkelighet som eksisterer uavhengig av menneskene irrelevant. Det varierer hvor ensporede tenkere og forskere er innenfor denne retningen – noen avviser enhver objektiv virkelighet utenfor det vi mennesker i samspill er enige om at eksisterer, mens noen bruker konstruksjonismen som et utfyllende perspektiv i tillegg til for eksempel kognitivisme (som forsker på hva som skjer inni individers hoder) og realisme (som tar utgangspunkt i at det finnes en objektiv virkelighet som er ekstern, og uavhengig av menneskenes forståelse).

2 ^ Denne forståelsen går naturligvis på hvordan vi mennesker bestemmer oss for at menn og kvinner “skal” være. Det er ikke lenge siden kvinner ikke skulle ta høyere utdanning, mens det i dag er omkring 60% kvinnelige studenter. Noe har med andre ord endret seg, og det er den sosiale konstruksjonen av mann og kvinne som har endret seg – genetikken er den samme.

3 ^ Hvor mye genene egentlig bestemmer, er omdiskutert. Det vil si, fagfolk er stort sett enige om at genene gjør oss disponerte for det ene eller det andre, men at disposisjonene ikke kan realiseres uten påvirkning fra miljøet. Man kan være genetisk disponert for fedme, men man blir ikke tjukk uten at man spiser nok mat, og man kan være disponert for lungekreft uten at det slår ut fordi man puster frisk fjelluft hele livet, og man kan være disponert for høy intelligens men vokse opp i et hjem uten bøker eller et fattig samfunn uten rom for intellektuell utfoldelse.

4^ Å forklare hele menneskets kompleksitet ut fra et nevrologisk synspunkt, vil i beste fall føre til at det nevrologiske synspunktets potensiale er nådd. Andre synspunkt, som for eksempel hvordan det føles å være menneske, hvordan mennesker bør oppføre seg, hva som er god kunst eller hva det er å være et godt menneske, kan ikke forklares av en ensidig, reduksjonistisk vitenskap.