Takk for sist!

Dette innlegget kommer på dagen åtte måneder etter det forrige innlegget på denne bloggen. Av en eller annen grunn er det noen som er innom og titter her hver dag, og det er derfor hyggelig å kunne oppdatere med noe etter en altfor lang pause. Andre tekster jeg har publisert vil kunne leses på min UiO-blogg (der det meste er UiO-relatert) eller på nettsidene for studenttidsskriftet Pedagogisk profil, som jeg har den ære å være redaktør for. Men først: til filosofien!

Trenger vi filosofi?

Filosofi er jo bare pjatt, tenker du kanskje. Man lager seg et begrep, og så diskuterer man det til man blir blå i fjeset, men ingen ble noe klokere. Hvorfor skal vi bruke krefter på å tenke på noe noen skreiv for hundrevis av år sida? Hvorfor ikke bekymre seg for det som er viktig i dag, i vårt samfunn?

Svaret, tror jeg, ligger i at det er noen ideer vi ikke glemmer. Noen kaller det idé-evolusjon, i den forstand at det er noen ideer som overlever tidens tann fordi de er tilpasset det tankemessige miljøet godt nok til å “overleve”. Andre hevder det er noen ideer eller tankemønstre som sitter i oss fordi de får oss til å føle eller forstå noe, og andre igjen mener at vi tenker på den måten vi gjør fordi vi er født med en hjerne som har en spesifikk måte å fungere på. Og noen mener det er en Gud som bestemmer alt dette.

Essensen er at ideer vi kan spore tilbake til Platon og tidligere enn ham, finnes igjen hos oss. Det er påstått at det er nytolkninger av Platons filosofi som introduserte tanken om et liv etter døden til kristendommen, for eksempel. Nå er ikke denne tanken unik for kristendommen. Et tydelig eksempel er hinduismen, der reinkarnasjon (gjenfødsel) er et sterkt prinsipp, og den tanken er sannsynligvis eldre enn kristendommen. Men hos oss kan vi spore tanken tilbake til en nytolkning som det går an å si nokså presist når fant sted.

Filosofi kan være så mangt.

Et annet typisk eksempel er Descartes, som insisterte på at kropp og sjel var to forskjellige (men ikke nødvendigvis uavhengige) ting. Derfor kunne vi se på mennesket som noe helt annet enn dyr, som han mente ikke hadde sjel og derfor ikke kunne tenke eller føle. Han kalte dem “automata” — avanserte maskiner. Dette er en tanke vi også finner igjen i Norge i dag. Senest i dag kom jeg over en artikkel på forskning.no der de kritiserte hodepinetablettprodusenter for å ikke ha testet medisinen skikkelig på dyr. I artikkelen står det rimelig tydelig at testing av medisiner på dyr ikke bare er påkrevd, men også etisk riktig (ikke bare etisk akseptabelt). Testing på mennesker er imidlertid noe man gjør først etter at rotter og mus har blitt det. Altså er det en etisk utfordring å teste på mennesker, men å teste på (andre) dyr er påkrevd.

Dette er selvfølgelig ikke noe entydig eksempel på at vi fortsatt tenker som Descartes. Det kan nemlig være mange årsaker til at vi tester på dyr og ikke mennesker. Én grunn kan selvfølgelig være at alle mennesker er i “familie”, og vi er jo litt greiere med familie enn med dem som vi ikke er i familie med. Hva da med filosofer som Peter Singer og John Dewey, som hevder at det er problematisk å sette opp skillelinjer mellom mennesker og dyr på denne måten? Det er sagt at det er større genetisk forskjell mellom to mennesker enn det er mellom ett menneske og én sjimpanse, og en ettårig menneskebabyhjerne er visstnok like utviklet som en kuhjerne med tanke på evner vi ser på som typisk menneskelige. Hvordan skal vi da sette grensene mellom mennesker og andre dyr?

Det som er fordelen med å lese Descartes og andre gamle, daude filosofer, er at man får sjansen til å følge argumentet deres fra start til slutt. Hvorfor tenkte de slik? Hvorfor tenker/tenker vi ikke slik i dag? Hva bør vi beholde, og hva bør vi forkaste? Jeg mener dette er spørsmål vi må tenke på, alle sammen. Hva hadde skjedd hvis plutselig ingen var interessert i å snakke om hvorfor ytringsfrihet er riktig, nå i disse hijab- og Wikileaks-tider?