Jeg synes det er viktige poenger og refleksjoner du trekker frem, særlig innsideperspektivet. Dette har en tendens til å bli enten fullstendig neglisjert eller overdrevet i diskusjoner som er preget av stor kontrast, som for eksempel diskusjonen om hvorvidt man det er “best” å tro eller ikke. Jeg tenker det henger sammen med at vi er vant til å diskutere for å få rett, og at vi glemmer at det viktigste er å lære noe nytt.

Jeg, som ateist, føler at jeg får mer igjen for å diskutere de store spørsmålene når jeg prøver å anta innsideperspektivet, enn når jeg ikke gjør det. Men – heldigvis? – klarer jeg det ikke alltid. Man kan ikke se alt fra innsiden, for det er ikke alle perspektiver som fortjener det.

1) Det skal man ta ut i fra målene i læreplanen. Hvis målet er at en f.eks. skal drøfte forskjeller mellom ulike religioner/filosofier, så skal en selvfølgelig gjøre det.

2) Det handler om å respektere den troenes egen opplevelse av sin tro. Du får to veldig forskjellige beskrivelser om du lytter til en som beskriver Notre Dame i Paris fra utsiden og til en som beskriver den fra innsiden. Du ser helt andre ting fra innsiden enn fra utsiden (og omvendt .

3) Nei, det hører i utgangspunktet ikke hjemme i en undervisningssituasjon. Da argumenterer du overfore elever som i utgangspunktet ikke har bedt om det.

4) Nei, en skal gjøre det, men en skal være forsiktig med å være for bastant, jfr. innsideperspektivet. Det kan godt hende at en troende ikke mener at en har mistet det/noe, selv om en ikke-troende mener en har nettopp det.